Garnfiske

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Bøker
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

MED GARN PÅ ISDEKT VANN

b74_small.jpg (6358 bytes)

Artiklene er hentet fra "Vandringer i Grenseland".  Du kan lese flere utdrag fra boka her

I tidligere tider var dette fisket en dyd av nødvendighet. Kanskje ikke for å overleve, men iallfall for å spe på vinterens magre naturalhusholdning. Når snøen la seg og isen dekket vannene, lastet mange av bygdefolket opp sleden, spente for hesten og dro til fjells. Ofte var de borte flere uker i strekk. Tiden før jul, mens isen ennå ikke var blitt metertykk, var en gunstig tid for dette fisket. Da kunne en slå hull i isen med vanlig øks for å føre garntråden fram.

I likhet med bærmyrene og lakseplassene, hadde de forskjellige familiene og grendene i de små bygdene sine egne vann for garnfiske og sine egne lier for rypesnarer. Denne formen for bygdeallmenning fungerte med sine uskrevne lover, og samtidig førte den til at hver grend passet på at vannene og rypeliene ikke ble overbeskattet; hver familie skulle kun ta de trengte til å spe på økonomien i husholdet i de trange vintermånedene. Men dette systemet hører nå historien til, utvikling i velstand og økonomi har gjort at det er lenge siden dette var en livsnødvendighet.

Smell lik skudd fra en rifle flerrer luften. Men det er ikke en forsinket elgjeger eller en kvitrypejeger som er på ferde. Til det er det for mørkt. Og selv om ikke alle mener det er rett at staten skal forvalte elgjakten, så er det ingen tradisjon for ulovlig elgjakt idette området. Nei, det er den ennå ferske høstisen som kvitterer for vekten av tre menn. Enkelte kan bli skremt av de sprøe smellene, men for folk som kjenner isen og vannene, er dette bare en velkomsthilsen.

 

b75_small.jpg (4908 bytes)  

Garnfiske på isen - i tidligere tider en nødvendig biinntekt i de korte forvinterdagene.

Det er usedvanlig kalt til å være i begynnelsen av november. Da de forlot bygda var gradestokken krøpet under minus 20, og det er vist ikke blitt varmer utover kveldingen. Den dyprøde ettermiddagshimmelen ligger ennå over horisonten i sørvest, og det magiske mørketidslyset speiler seg i de millionee av snøkrystaller som ligger som et teppe over isen.

Ryggsekkene har de lagt igjen i gamma ikke langt unna vannet, og de har nå bare garnposen og to økser å bære på. Det går ennå greit å gå uten ski, og støvlesålene knirker sin karakteristiske frostlyd i den strenge kulda. Like før de kommer til vannet stopper de opp. En rett, hvit ungbjørk på om lag seks meter må bøte med livet. Den skal nyttes til å føre tauet under isen. Så fortsetter de.

Vel ute på vannet kommer de til en liten holme. Her sikter den ene inn et nes på motsatt side av vannet, og tar øksa fram av sekken. Av erfaring vet han at det er dypt nok vann på dette strekket, noe som er viktig ellers vil garnet raskt fryse fast i den økende ismassen. Arbeidet skal gjøres på den gamle måten. Uten motorisert bor og hjelpemidler for å føre garntauet under isen. Hjelpemidlene er kun øks, tau og det naturen kan stille med.

Hele seks ganger høres lyden av stål som knuser det tynne islaget denne stille forvinterkvelden. Så blir bjørkestokken ført under isen med et tau i enden. Ved hjelp av en Y-formet stokk skyves garnstokken forsiktig fram. En må være meget forsiktig for ikke å miste kursen på stokken, for da må hele prosessen starte forfra igjen. Og selv om stokken føres fram av en annen stokk, så er ikke noen varm fornøyelse. Det er ikke til å unngå at en blir våt på hendene, og i frosten biter inn til beinmargen.

0076_small.jpg (3863 bytes)

Fotsporene setter sitt asymetriske mønster utover isen

Da det sjette hullet er nådd, må hendene uansett ned under isen. Bjørkestokken må bøyes og dras opp. Nå er de klar til å sette ut garnet. Det blir festet til tauet, og meter for meter forsiktig dratt under isen. Forsiktig, fordi hullet stadig tettes til av is, og en må passe på at garnet ikke rives av isen eller setter seg fast. I hver av endene til garnet festes et tau, som igjen festes til en kjepp som legges over hullet. Jobben er gjort. Nå er det bare å håpe.

Det er godt å komme tilbake til gamma. De tykke bjørkekubbene har holdt på varmen og kjøttgryta som ble satt over før de forlot gamma, er snart ferdig. Et skikkelig måltid med reinkjøtt og buljong blir satt på bordet. Ettermiddagshimmelen er dypblå nå og stjernene tegner seg krystallklart på himmelen. Ute er det blitt mørkt. Inne kaster stearinlysenes flakkende flammer sine trolske skygger på gammeveggene, og ovnen knitrer takknemlig for hver ny bjørkekubbe som blir kastet til dens glødende indre. Tanken går til de som en gang hadde dette som næringsveg. Det var ikke sikkert at de kunne spise seg mett hver kveld når de satt ved sine ovner eller før det ildsteder i sine gammer eller telt. Fisken skulle ned til bygda, og det var bare på de beste fangstdagene en kunne koste på seg noen steikfisk. Og rypene som ble fanget i snarer, skulle ikke røres. Det var familiens valuta som skulle bringes til handelsmannen i bytte med mel og salt.

Neste morgen ligger isrosene i tykke lag på det lille vinduet i gamma, og ånden står stålgrå ut av munnen når de puster. Det er et tiltak å komme seg ut av soveposene. Men det er ingen veg utenom. Hutrende blir det slått fyr på en fyrstikk, som igjen tenner tørr never og bjørkeved. Snart brenner det lystig i ovnen. Et tynt islag blir skrapt til side på vannbøtta, før kaffekjelen med gårsdagens grugg fylles litt over midten. Og da kaffen er klar et kvarter senere, begynner også frosten å slippe tak i gammeveggene. Det er såvidt lysnet av dag. En av mennene skal å rusle innover fjellet med hagla i håp om å gå på ryper. De to andre skal ta en økt i skogen for å ordne med brensel til gamma.

Et par timer senere er de atter samlet ved gamma. Et par bjørker som er hugd tidligere, er lunnet fram til gamma, og nye er hugd og reist opp et stykke oppe i lia. Noen ryper er det ikke blitt, selv om det har gått opp flere kull. Nå er det tid for å trekke garnet.

Det har ikke falt et snøfnugg i løpet av natten, og sporene fra gårsdagen tegner sitt asymmetriske mønster utover isflaten. Himmelens rødskjær gir atter gjenskinn i de kalde, rimkledte åsene. Det er tydelig at vinteren er kommet for å bli.

Da de kommer fram til garnet, må tauet forsiktig hogges løs av islokket som hullene. Kuttes tauet, så har en ordnet seg et problem. Men det går greit å løsne begge tauendene. Deretter trekkes garnet forsiktig, meter for meter. Er det bevegelse nok i fisken fortsatt, eller står den helt i ro i kulda? Men fisken har vært i bevegelse i løpet av natten og de stille morgentimene, for da garnet trekkes, ligger det tre blanke ørreter på isen.

Tre ørreter som minner om en nå svunnen tid - og en svunnen tradisjon.

Gratis nyhetsbrev

Din E-post adresse

Søkeskjema

.

Tips en bekjent om denne siden

  Ditt navn
  E-post adr. til mottaker
 

Back Hjem Tilbake Øyvind Ravna
Norway

 +47 97 18 67 06