Nenets

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Bøker
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

En vandring gjennom nentsernes
historie på skjebnestedet Pustozersk.

bullet Koloniseringen av tundraen
bullet Kniver kunne ikke stoppe dem
bullet Noen tror at livet på tundraen er romantisk...
bullet Ved galgenest
bullet Misjonærene kommer
bullet Etter revolusjonen
bullet Atomprøvespregningene
bullet Umulig å få et godt liv ut av reindriften i dag?
bullet Litteratur

Stort bilde

Nenets kvinne foran reinflokkenI følge dokumentarforfatteren Maksimov ble over 1000 nentsere hengt ved Pustozersk etter et angrep mot byen på 1700-tallet. Avrettingen skal ha skjedd etter en lang serie med blodige sammenstøt gjennom 16- og 1700-tallet som etter sigende var en følge av samojedene unnlot å betale skatt, stjal rein og drepte kristne. Virkeligheten var nok at nentserne ble pålagt urimelige skatter, samtidig som de ble utsatt for en hensynsløs utnytting fra grådige handelsmenn. I dag, 250 år senere har Russland et byttet føydalismen med demokrati. Men reindriftsfolket utnyttes fortsatt.

Bølgene skvulper lett om baugen på båten. Hun har løsnet det gule sjalet, og fartsvinden får det sorte håret hennes til å blafre i vinden. Mot sola er det ikke sort, men avslører alle nyanser fra gyllen mahogny til ibenholt. Båtturen har allerede tatt over to timer. To timer på en flod som mer minner om et hav enn en elv. Petsjora; livsnerven i komiene og nentsernes land. Nå har vi tatt av mot et elveløp som tiden har løpt fra; en bakevje både i historisk og fysisk forstand. Det nesten tørre elveløpet kalles nå Starija Petsjora - gamle Petstora. Tidligere hovedferseleåren på denne mektige floden, hvor store seilskuter fra Europa i sin tid ankret opp. Vi nærmer oss målet for turen. På bredden langt fremme kan vi skue et monument i stein. Bak det falmete kors på en kirkegård; - de eneste synlige restene etter den første byen i Zapoljarija, som er det russiske navnet på landet nord for polarsirkelen Men stedet var ikke bare by. Også fort og forvisningssted.

Mange er kanskje av den oppfatning at den russiske koloniseringen av den fjerntliggende tundraen rundt Petsjoras nedre løp er av nyere dato og kan knyttes til grunnleggelsen av Narjan-Mar. Eller at den i hvert fall ikke eldre enn et par hundre år. Dette er en oppfatningen som imidlertid er like gal som å tro at Finnmarks kolonisering startet med grunnleggelsen av Vadsø by. 05.jpg (45572 bytes)

Koloniseringen av tundraen

Russerne startet tidlig med å underlegge seg tundraen. På samme tid som den spanske dronningen hjalp Columbus med å organisere sin ekspedisjon for å finne sjøvegen til India, organiserte den russiske tsaren Ivan 3 (1462 - 1505), som drøyt 20 år tidlige hadde innlemmet det dvinske territoriet i Moskvastaten, det første felttoget mot Ural og Jugra-landet. Dette felttoget som ble ledet av hærførene Kurbski og Usjatij, resulterte i at Pustozersk ble grunnlagt året 1499. Stedet ble dermed den første russiske befestningen på den øde tundraen som strekker seg fra Kvitsjøen, over Ural til Jeniseij. Det første skrittet i kolonialiseringen hadde imidlertid startet tidligere. Av nedtegnede historiske kilder helt tilbake til år 1096, kan en anta at de første flyktningene fra føydal-samfunnet Novgorod kom hit allerede i det 11. århundre.

Vårt eget urfolk, samene, var aldri i noen krigssituasjon med de norske kolonistene. For nentserne, eller samojedene, som de ble kalt av de europeiske kolonistene, var det annerledes. Det stolte tundrafolket aksepterte ikke at deres land ble lagt under en fremmed statsmakt som friområde for grådige handelsmenn. Etter grunnleggelsen av Pustozersk fulgte rekken av prester, munker og lykkejegere, som håpet på raske gevinst i handel med landets innfødte. Bit for bit la de beslag på nensternes tundra. I kjent kolonistil byttet de til seg verdifull pelsvare, kjøtt og skinn mot brennevin, billige tekstiler og isenkram, samtidig som nentsernes gudebilder ble knust og tsarens skatteinnkrevere nådeløst inndrev sin tributt. 07.jpg (29557 bytes)

Fra denne tid finner en de første nedtegnelsene om uro i området. I året 1535 skal nentsene Ledka og Apitsas ha klaget over at folk fra Petjora og Perm tok seg til rette i deres land. Ivan den grusomme stadfestet i et brev til Kanin- og Timan-nentsere deres landrettigheter. Tsarens residens var imidlertid langt unna tundraen, og stadfestelsen hjalp lite overfor lykkejegerne som trengte lengere og lengere innover i netsernes land i jakten på rikdom. I den andre halvdelen av 1500-tallet kom russere fram til Mangazeja og rett før arhundreskiftet ble byene Tobolsk, Sorgot og Obdorsk, i dag Salekhard, grunnlagt. Den russiske stats kamp for å få herredømme over tundraen, med handelsmennene, prestene og skatteoppkreverne som de fremste eksponentene, var for alvor i gang.

Kniver kunne ikke stoppe dem, og kuler prellet av som om de var skutt mot stein.

I denne tiden ble det skapt myter og legender om nentserne som ofte likner på mytene om den amerikanske indianeren. Det ble sagt at leirstedene deres som en kunne se på lang avstand, var som forsvunnet i jorda når en kom nærmere. Det ble også sagt at nentserne holdt fester med rått kjøtt, at de var så krigerske at de drepte både hverandre og fremmede. Kniver kunne ikke stoppe dem, og kuler prellet av som om de var skutt mot stein.

I følge mytene var de heller ikke gode familiemenn. De slo ofte konene sine, som de kunne kjøpe for noen reveskinn eller en rein. Mytene sa også at de dyrket steiner og gudebilder av tre, at de holdt sermonier ledet av trollmenn i transe. Og den hellige Kristus betraktet de som djevelens ledsager.04.jpg (56884 bytes)

Båten støter mot den myke sandbunnen og vi kan trå i land. Det er ikke den første dagen jeg tilbringer sammen med henne. Et par år tilbake i tiden møtte jeg henne ute blant hennes eget folk - reindriftsfolket på Bolsjezemelskaja tundra - Storelandstundraen, og siden har vi møttes flere ganger. Sammen har vi skuet reinflokkene bevege seg over den bølgende tundraen, kjent den bitende vinden og den fuktige tåka som selv ikke høysommerstid slipper tak i tundraen. Men vi har også sett sola bryte horisonten og kaste sine livgivende stråler ut over det monotone landskapet.

Også hun er et stykke historie. Selv om hun har en ung kvinnes ansikt, har hun tidlig blitt voksen. Kanskje for tidlig. Allerede i barneårene måtte hun, som mange andre barn av reindriftsfolket, ofte være alene og hun ble etterhvert vant til å klare seg uten foreldrene. De var ute på tundraen mens hun ble sendt på internatskole. Først i Krasnoje. Senere langt unna familien; hennes to brødre og lille søster, oss en tante i Arkhangelsk. Det har satt spor. Selv om hun kaller for sitt språk, har hun betrodd meg at hun snakker russisk langt bedre enn nentsisk. Det ble igjen på tundraen da hun ble sendt på internat, og det har ikke vært uproblematisk å hente det fram i voksen alder. Og hun er ikke i noen særstilling. I de vestlige deler av Nenetsk vokser flere og flere av de unge opp med russisk som første språk. Lengere øst er det annerledes. På Jamal har fortsatt majoriteten av de unge nentsisk som første språk.

Noen tror at livet på tundraen er romantisk...

Men hun er ikke bitter. Livet borte fra foreldrene og tundraen har gitt henne en annen erfaring. Selv om hun bare er et par og tyve år, så bærer hun preg av å ha et voksent menneskes livserfaring. Og i motsetning til mange av hennes jevnaldrende så har hun ikke brent seg ut med et meningsløst liv med fyll og alkoholmisbruk. Og hun har tidlig blitt selvstendig; hun vil selv bestemme over sitt liv. Det har kommet til uttrykk i en bitter krangel med faren, som allerede har funnet ektemann til henne og ønsker at hun skal gifte seg og arbeide som husmor i teltet på ute på tundraen. Men hun ønsker ikke det. Selv om noen tror at livet på tundraen er romantisk, så vet hun bedre, hun har sett sporene av oppofrelse og underkuelse i sin egen mors ansikt, som er en gammel kvinne til tross for at hun ennå ikke er fylt 50. Hun har i stedet valgt å bruke mulighetene hennes evner hadde gitt henne. til å studere ved Universitet i St. Petersburg. Det har skapt en dypt kløft mellom henne og faren.

Vi går opp bakken fra elva. Snart kommer vi til "vegger" med utgravninger. Jevnlige flommer og lag med flygesand har gjort Pustozersk til et naturlig museum, Arkeologer fra St. Petersburg har gjennom flere år gravd seg ned i lagene med sand og jordsmonn, og avduket århundrer med dramatisk historie. Her kan en se hvordan folk bodde, hva de handlet med, og en kan med stor nøyaktighet stadfeste flere større branner. Ved inngangen til 1600-tallet var Pustozersk det viktigste handelsstedet i nord og hadde nesten like mange innbyggere som vårt egen Oslo.06.jpg (29357 bytes)

Vi passerer også kirkegården, det eneste som i dag vitner om den siste bosetningen her, en bosetning som ble avviklet gjennom en tvangsflytting i 1963. De ortodokse korsene griner mot oss. Her er også flere monumenter. Et over selve stedet som ble reist noen år etter fraflyttingen. Lengere borte står to ruvende ortodokse kors - seierherrenes kors. Her er de reist for å symbolisere en annen seier; de gammelkristnes åndelige seier. De ser på Pustozersk som sitt Mekka da deres grunnlegger og helgen, protopop Avvakum led døden på bålet her i 1683. Over hennes folk, de som opprinnelige eide tundraen, finnes det ikke noe monument. Vi fortsetter. På en liten høyde, hvor vi kan skue utover krattskog og lavdekt mark, stopper hun opp. - Kanskje det er stedet omtaler, sier lavt. Stemmen har likevel en intens, indre styrke.

Ved galgenest

Jeg har heller ikke unngått å lese om den omreisende dokumentarforfatteren Sergej Vasiljevitsj Maksimovs møte med dette stedet. Maksimov, som reiste på oppdrag fra tsar Nikolai 1, og som senere gav ut boka "Ett år i Nord" beskriver stedet som lite, ensom og øde: - For mitt indre ser jeg fortsatt de gråe husene, og bak dem den ensomme kirka med sitt klokketårn, skrev han om Pustozersk. For meg har imidlertid beskrivelsen av hans første møte med stedet gjort langt større inntrykk. Særlig samtalene han hadde med den underfundige kusken, som han har gitt en rolle utover det å være skysskar.

- Der borte ser du galgenesset, sier kusken, og da jeg spør hvorfor dette neset har fått et slikt grusomt navn, så svarer han at virkeligheten nok var langt verre;

- Neset var som en skog av galger. En mengde Karatsjej-samojeder, omlag 1000 i tallet, ble tatt til fange etter et angrep på Pustozersk for drøyt hundre år siden, fortsetter kusken:

- Og samtlige av dem ble hengt på neset.15.jpg (34997 bytes)

Omtrent slik beskriver Maksimov en av samtalene han hadde med kusken sin da han ankom den lille byen i desember 1856. Han fortsetter med at han ikke uten videre kan bekrefte kuskens grusomme beretning. Han skriver imidlertid at historien, som hadde gått på folkemunne i vel hundre år, sannsynligvis har sin rot i virkeligheten, da Karatsjej-samojedene angrep byen i årene 1719, 1730, 1731 og siste gang i 1746. Dette angivelig fordi samojedene ikke aksepterte at de ble pålagt skattene, og de skal etter sigende ha stjålet rein og drept folk som prøvde å stoppe dem. Avrettelsen av de 1000 samojedene skal ha skjedd etter at generalmajor Ganser i Arkhangelsk besatte Pustozersk med tropper. Den russiske stat hadde stadfestet sitt herredømme over Storelandstundraen.

Selv om dette drapet på hennes folk hører en fjern fortid til, og selv om nensernes virkelighet har blitt snudd opp-ned utallige ganger avhengig av hvem som har styrt i Moskva, så kan jeg se at dette stedet har en spesiell betydning for henne.

Hun er på mange måter en eiendommelig person. Ansiktet hennes er viljesterk og bestemt. Med høye kinnbein og hemmelighetsfulle, orientalske trekk. Selv om vi er på det europeiske kontinent, så kommer hennes arv fra den andre siden av Ural, fra de sentral-asiatiske steppene eller den kalde tundraen i Sibir. Hennes folk tilhører de mongolske folkene. Når hun ser på meg med sine nesten sorte øyne ser jeg et ansikt som kunne vært hentet fra Kina. Eller Japan. De gangene jeg har vært sett henne i Narjan-Mar, kledd i strikket genser og jeans kunne hun være en hvilken som helst ung kvinne fra østen. Men her, kledd i den samme skinndrakten, malitsaen, som hun hadde på seg den første gangen jeg traff henne, så er hun en bildedgjøring av det folket som møtte sin skjebne ved Pustozersk.

Hva skjedde så etter Pustozersk? Som hos de amerikanske indianerne etter deres siste slag, hersket det resignasjon og likegyldighet. Samojedene var blitt temmet av tsarens soldater. Nå kunne den ortodokse kirken overta oppdragelsen av de ville. Sammen med handelsmennene og deres ildvann skulle det resignerte folket være et lett bytte.

11.jpg (34884 bytes)Misjonærene kommer

Og ved inngangen til det 19. århundre gjorde den ortodokse kirken med full tyngde sitt inntog i nentsrnes område. I 1825-1830 ble nentserne i vest for Ural kristnet under ledelse av erkemandrit Veniamin. Over 3000 nentsere skal ha latt seg døpe. Nentsere som ikke ville kristnes, flyttet østover til Ural. De kunne berette om brenning og knusing av deres guder, noe som igjen framkalte raseri og harme.

Avrettingene ved Pustozersk var slutten på ufredstiden i de vestlige delene av nentsernes land. Men ikke lengere øst. Handelsmennenes fortsatte å betale en spottpris for nentsernes pelsverk, samtidig som de tok seg godt betalt for mel, jern og andre nødvendige handelsvarer. Dette førte til flere opprør. Det mest kjente fant sted hos nentserne i Obdorsk og Taz-området under ledelse av Vavljo Nenjanga i årene 1825 - 1840. Vavljo Nenjanga ble senere arrestert og forsvant. Angivelig skal han ha omkommet under straffearbeid i det østlige Sibir. Tross massiv misjonsvirksomhet fortsatte nentserne å dyrke sin tradisjonelle religion med naturen som deres katedral og med tadjeba, som er nentsernes navn på sjamanen, som medisinmann og åndelig leder. Dette førte til et nytt aktivt kristningsarbeid på slutten av det 1800-tallet og fram mot den russiske revolusjonen.

Etter revolusjonen

Forholdene fram til revolusjonen beskrives også som vanskelige for tundrafolket, da det ikke ble slutt på utbytting. I løpet av 1920-tallet, etter at bolsjevikene fikk konsolidert sin makt i Nenetsk, ble det satt en stopper for hendelsmennes virksomhet. I stedet ble kollektiviseringen påtvunget reindriftsfolket. Det første reindrifts-kolkhozet ble etablert i 1929, samme år som Nenetsk Nasjonale Område ble dannet med administrasjon i Telvisotsjnoje hvor vi i dag finner Narjan-Mar. Kollektiviseringen var en vanskelig prosess, og mange velstående familier rømte østover. Familier som har levd utenfor det Sovjetiske samfunnet som "ikke-eksisterende" personer helt fram til i dag. Først på 1950-tallet var det meste av reindriften kollektivisert. Samtidig ble det også reist en rekke landsbyer i et forsøk på å gjøre nomadene bofaste.

Og så seint som på 1940-tallet tok folket til våpen mot tvangskolektiviseringen i et opprør kalt Mandela. Å få et innblikk i hva som virkelig skjedde, er vanskelig, de som kjempet mot kollektivisering og kommunisme kom selvfølgelig aldri til ordet. Men i følge etterkommere etter de som sloss, var det væpnede opptøyer en siste nentsisk frihetskamp, en revolusjon, som førte til full mobilisering og borgerkrig-liknende tilstander. Sovjetmakten måtte bruke fly og artilleri for nedkjempe opprørene som hadde forskanset seg i en steinfestning inne i Ural. Mange ble drept i den umulige krigen. Etter at nentserne var slått, fulgte rekken av henrettelser og deportasjoner til fangeleirer - også av uskyldige.

03.jpg (29928 bytes)Atomprøvespregningene

En høstdag på midten av 1950-tallet startet et nytt sort kapittel i dette prøvede folkets historie. Denne dagen fikk de nentsiske familiene som levde på Novaja Zemlja melding om raskt å pakke sakene sine. De skulle flytte. Samme høst startet Sovjetunionen verdens mest omfattende atomprøvespregningsprogram. Følgende fra prøvespregningene i Tsjelabinsk i Ural er etterhvert blitt kjent med sine grusomme detaljer. Følgene av de atmosfæriske prøvespregningene på Novaja Zemlja, som kulminerte med en dommedagsbombe på 58 megatonn i 1961, alene to ganger sterkere enn all sprengkraft som ble utløst under den andre verdenskrig, har inntil nylig vært militære hemmeligheter.

Nå, over 40 år etter de første prøvespregningene på Novaja Zemlja, er senfølgene summert i en rapport av utgitt av russiske forskere (Tkatchev, A. V, m.fl). Når de trekker sine konklusjoner fra spregningene på Novaja Zemlja, peker de bl.a. på store absorberte doser av både ytre og indre radioaktiv bestråling hos mennskene i nærområdene, høy veksthastighet av kreftsykdommer, økt risiko for at barn blir født med utviklingsforstyrrelser, særegen kreftutvikling i skjoldbruskkjertelen, høy forekomst av psykisk utviklingshemming og psykiske forstyrrelser forbundet med stråling, økning i antall dødfødte og forkortet fruktbarhetperiode for kvinner.02.jpg (31710 bytes)

På denne tiden stiftet reindriftsfolket også bekjentskap med de første geologene som kom ut på tundraen med sine kikkerter og tegnebord. Lite viste de om hva følgene av denne kartleggingen skulle bli. I dag vet vi det. Olje- og gassen som etterhvert ble tatt opp fra tundraen på Jamal har brakt valutainntekter inn i den Sovjetiske statskassa. Men for reindriftsfolket ble oppdagelsen av de rike gasforekomstene sist på 60-tallet ingen lykke. Selv om det blir hevdet at det blir tatt miljøhensyn i dag, og at gassindustrien også gir arbeid til reindriftsfolket, så er det neppe tvil om at denne virksomheten har fortrengt reindriften, at vann og elver er blittforurenset og at beiteland er blitt ødelagt.

På tundraen vest for Ural er det blitt påvist olje- og gassforekomster på 1980- og 90-tallet. I dette området, hvor en antar at det ligger oljereservoarer på størrelse med hele Norges, står nå terskelen til en ny oljealder. Så får en bare håpe at urfolkets røst vil veie tyngre i det nye Russland enn det gjorde blant kraftsosialistene i Sovjetstaten.

Umulig å få et godt liv ut av reindriften i dag?

Vi forlater den lille høyden. I det solen nærmer seg horisonten i vest, begir vi oss ned mot elvebredden. - Han har sagt til mamma at han er glad jeg valgte universitetet, sier hun plutselig, og jeg skjønner at hun snakker om sin far som hun ikke har sett på over to år. Han er alltid ute på tundraen sammen med reinen. Tross uoverenstemmelsene, er hun fortsatt sterkt knyttet til. Men hun vil ikke tenke på framtiden for sitt folk.

- Det er umulig å få et godt liv ut av reindriften i dag, hadde faren sagt til hennes mor.

- Privatiseringa gjør at reingjeterne ikke lengere har noen fast gasje, forklarer hun. Samtidig er det oppkjøperne, eierne av de tidligere kollektivene, som fastsetter prisen på kjøttet vi selger. En latterlig lav pris. - Men hva kan vi gjøre. Oppkjøperne kan bare si nei til kjøttet vårt, og vi kan ikke bare la det råtne bort. - Og så er det helikoptrene, fortsetter hun.

- Gjennom Sovjet-tiden ble reindriften i Nenetsk basert på omfattende bruk av helikopter. Så omfattende at dagens generasjoner nærmest har glemt hvordan reinen naturlig flyttet. - Og i dag er også helikoptrene privatisert og de har blitt så dyre at de snart tar hele overskuddet vårt. Og heller ikke pilotene har de beste vilkårene i dag. Men sammen med kommersantene, "handelsmennene" sper på lønna med å selge sprit.

På Neset nede ved det gamle elveløpet, stopper hun opp, brekker noen kvister og setter seg på kne. Finner fram fyrstikker. Det er bare et par vierbusker og noe dvergbjørk som skal til før en klar flamme stiger opp av et lite bålet. - Et bål for å minnes.10.jpg (36760 bytes)

Hun vil ikke forlate temaet om reindriftsfolkets kår: - I vinter fikk pappa store problemer, fortsetter hun. Nesten alle hans private rein døde på grunn av nedisede beiter og nye flytteveger. Og mange av simlene mistet kalvene. Dessuten bekymrer drikkingen hans henne. I likhet med de fleste reingjeterne, har han aldri sagt nei til kolkhozledelsens ildvann. Men nå er det blitt verre. Heller ikke han er fylt 50, men også han er blitt gammel. Også i følge statistikken, som sier at han allerede har passert levealderen for reindriftsfolket.

- Når skal utbyttinga stoppe, spør hun tankefullt. - Er det naturfolkenes skjebne å gå til grunne, henfallen til den hvite manns ildvann. Ordene blir hengende i lufta, ubesvart i det den knallrøde sola forsvinner bak horisonten og det røde kveldslyset må vike for et snikende tussmørke over Pustozersks sletter - nentsernes Wonded Knee.

Litteratur:

bullet Bjørklund, I.: Ajourney to the Bolshezemlskaya Tundra. I The Barents region, University of Tromsø, Tromsø Museum 1995
bullet Khomitsj, L. B.: Nentsy, Prosvesjtsjenije, St. Petersburg 1994
bullet Maksimov, S. V.: God na severe, Severo-zapadnoje izdatelstvo, Arkhangelsk 1984

Gratis nyhetsbrev

Din E-post adresse

Søkeskjema

.

Tips en bekjent om denne siden

  Ditt navn
  E-post adr. til mottaker

 

 

Hjem Tilbake Next Øyvind Ravna
Norway

 +47 97 18 67 06