Tundraens folk

{C}

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

 


bullet Omslagstekst
bullet Forord
bullet Introduksjon av J.M.Turi
bullet Innholdfortegnelse
bullet Innledning
bullet Urfolket i Nord, hvem er de?
bullet Reindrift i Nenetsia
bullet Bokomtaler

Bestill bok

Pris kr 398,-

        

Omtale av boken kan leses hos www.boknett.no

Intervjuer i forbindelse med bokutgivelse!
Intervju med Arne Egil Tønset, NRK Finnmark
Intervju med Hermann Bassgård, NRK P2

For å lytt til disse lydfilene må man ha Windows Media Player,
Denne kan hentes gratis her:
Download Windows Media Player

Noen oppslag fra boka.
Klikk på bildene for å gjøre dem større.

 


Tundraens folk

For folkene i det euroasiatiske polarområdet er reindriften livsgrunnlaget. Et livsgrunnlag de har utviklet gjennom årtusener for å overleve i verdens mest værharde virkelighet, og som de fortsatt verner om i et landskap med både to- og firbeinte ulver.
     I Tundraens folk møter vi de små nasjonene som fortsatt følger reinens årvisse trekk fra skogene inne i landet til tundraen ved ishavskysten slik som samene på Kola og nenetserne på Kanin- og Storelandstundraen. Og i det konglomeratet av urfolk som finnes øst for Ural, vil vi dele dager med jamal-nenetsere, selkuper og khantier.
     Øyvind Ravnas unike fotografiene vil sammen med Zoia Vylkas evne til å komme innpå folk, tegne et bilde av tundrafolkenes liv med reinen, deres livsanskuelse og åndelige kultur. Samtidig får leseren også et blikk inn i tundrafolkets dramatiske fortid, turbulente nåtid og uvisse framtid.

184 sider gjennomillustert,  pris kr. 398,-

Forfatterens forord

Blant selkupene finner vi legenden om Itje. Den kan fortelle at det fredelige livet for alltid ble brutt da nykommere kom til nord, de som hadde alliert seg med korsets og den ondes makt. Folk ble splittet og tvunget på flukt, og de som tidligere hadde vært rike og lykkelige, ble nå fattige og forpinte.
     Legenden er ikke tatt ut av intet. Vi trenger ikke å gå langt tilbake i tiden før vi finner litteratur som kan bekrefte at det euroasiatiske nordområdet i tidligere tider tilhørte andre enn dem som i dag utgjør majoriteten. På Kolahalvøya og i områdene sør for Kvitsjøen kan vi lese at det hovedsakelig bodde lapper og finner. Fra Kvitsjøen og østover inn i Sibir var landet befolket av samojeder, ostjaker og zyrjanere. Går vi lenger tilbake i historien, kan forskere fortelle at også samojeder holdt til sør for Kvitsjøen. Og i de russiske krønikene finnes det beretninger om hvitøyde tsjuder og avskyelige råkjøttetere. Tsjudene finner vi også igjen i våre samiske fortellertradisjoner.
     Og det var kriger, der soldater med tsarens flagg og Guds kors på rustning og gevær angrep og fortrengte tundraens folk. Selv om tundraen i dag er en del av det moderne Russland, bærer den fortsatt preg av å ha tilhørt folk med et annet levesett, en annen tro og en annen virkelighetsoppfatning.
     I Tundraens folk skal vi møte etterkommerne etter dem som en gang eide landet, folk som har mange fellestrekk med samene, ikke bare kulturelt og språklig, men også når det gjelder livsanskuelse. Fellestrekkene er kanskje større enn det vi er oppmerksomme på i dag, i alle fall hvis vi bare sitter på vår side av grensa og tar til oss det bildet fjernsyn og aviser skaper av det russiske nordområdet. Men det er ikke bare fellestrekk. Når vi leser Tundraens folk, vil vi oppdage at samene ikke er en liten isolert nasjon i nord, men en del av et cirkumpolart, kulturelt fellesskap, hvor reindrift og en forståelse av at mennesket er en del av naturen, er fellesnevneren.
     Dette gjør at det er riktig å kalle folkene på den andre siden av det tidligere jernteppet for våre brødre og søstre. Og det gjelder ikke bare samene der, men også nenetserne, khantiene og selkupene.
     En bok om samenes søstre og brødre burde også ha vært utgitt på samisk. Men økonomi og interesse gjør at dette så langt ikke har vært mulig. Inntil det må vi klare oss med bildetekster og sammendrag på samisk.
     Sametinget og Kommunal- og regionaldepartementet har støttet utgivelsen av Tundraens folk fordi de mener at boka har betydning for samisk identitet og kultur. Det er vi takknemlige for. Vi vil også takke alle dere andre som har sett verdien i denne boka ved å støtte utgivelsen, og Landbruksforlaget som har hatt tro på dette prosjektet.
     Den største takken går likevel til alle de menneskene vi har møtt undervegs i arbeidet med boka. Det er mennesker som ikke lever i overflod, men som likevel alltid har tatt hjertelig imot oss, delt med oss det lille de har, ordnet med husrom og – ikke minst – tålmodig stilt opp og svart på våre mer eller mindre gjennomtenkte spørsmål og problemstillinger.
     Livet til de små nasjonene i nord har ikke vært enkelt etter at de ble innlemmet i Russland. I dag er kulturen, levevegen og språket deres truet av storsamfunnets kulturpåvirkning og industrialisering. Selv om Russland har fått et demokratisk styre med en grunnlovsparagraf som beskytter urfolkenes rettigheter, er ikke livet blitt bedre for dem.
     I legenden dør ikke Itje, han bare legger seg til å sove. Og når tiden er der, vil han våkne. Da samler han folket sitt som er spredt viden om, og sørger for at de igjen får sin tilbake sin rikdom og sin rettmessige plass i nord. Vårt håp er at denne boka kan være et lite bidrag på vegen til å vekke Itje.
     Tekstene i boka er skrevet av Øyvind Ravna. Men boka kunne ikke ha blitt til uten Zoia Vylkas evne til å få kontakt med tundrafolket, til å intervjue dem, til å få tak i synspunkter og livsanskuelse og til å legge dette materialet til rette. De feil som måtte finnes i boka, er – om alltid – forfatternes ansvar.

Vadsø og Tromsø, mars 2001
Øyvind Ravna og Zoia Vylka

 

Introduksjon av Johan Mathis Turi

Mange ser for seg de arktiske områdene som en uendelighet av vidder og fjell med golde, ugjestmilde områder der det hersker en nærmest truende stillhet. Dette bildet som er skapt av kommersielle naturfotografer, faller raskt fra hverandre når vi får oppleve virkeligheten på nært hold. For da vil vi se at nordområdene lever i beste velgående. Mange vil bli overrasket over å finne en rik flora og fauna og ikke minst et vell av levende lokalsamfunn der kulturen blomstrer. Likevel vil nok mange føle at nordområdene representer et annet sted – noe diffust og udefinert, som det ikke er lett å bli klok på uten videre.
     Den som klarest har satt fokus på dette andre stedet, er den samiske forfatteren og fotografen Øyvind Ravna. Denne boka, som er et samarbeidsprosjekt mellom Ravna og den unge, nenetsiske reindriftskvinnen Zoia Vylka, er ikke noe unntak i så måte. Også denne gangen velger de å favne om menneskene i nordområdene. Og det er nettopp i menneskene vi finner nøkkelen til å forstå dette andre stedet. I motsetning til i andre strøk av verden, hvor landskapet og omgivelsene ser ut til å danne den evige rammen rundt samfunnene, er det menneskene selv som er det faste holdepunktet på tundraen. I en natur som stadig skifter, fra å øse ut av sin ufattelige overflod for i neste øyeblikk å framstå som dødelig og truende, blir de vante forestillingene fullstendig satt på hodet. Det faste blir til det bevegelige, slik landskapet og omgivelsene endrer seg med årstidene, mens mennesket, som i utgangspunktet er bevegelig og skjørt, blir til det stabile holdepunktet som skaper langsiktighet og kontinuitet.
     Du oppdager det kanskje ikke med en gang. Men etter hvert vil du se dette andre stedet overalt. Du møter det først hos menneskene der. Folk fra vest forundres over den store gjestfriheten de blir møtt med overalt, både hos nomadene på tundraen og hos folket i bygdene. ”Her har folk vært forskånet for sivilisasjonens mørke sider,” tenker mange og blir dermed ute av stand til å ta inn over seg den enkle og naturlige forklaringen: at dette er samfunn som setter mennesket i høysetet. Her opplever vi faktisk at ord som menneskelig samhold og samhandling ikke bare er tomme fraser, men noe som praktiseres i dagliglivet. Og det dreier seg om samfunn som er bygd på et annet fundament, hvor folk er avhengige av hverandre på en annen måte enn en er vant til i den "siviliserte verden".
     Når en skal planlegge for framtiden, må en nødvendigvis involvere samfunnet og gruppen rundt seg. Bryr en seg ikke om andre, så bryr en seg heller ikke om sin egen tilværelse. Dette kommer sterkt fram i alle de intervjuer som Ravna og Vylka her publiserer. Selv de gamle offerritualene som forfatterne fikk oppleve, og som de så levende beskriver, dreier seg i bunn og grunn om å trygge framtiden gjennom å huske på fellesskapet. Når vi skreller bort alle detaljene i måten ritualene blir gjennomført på, noe som det "siviliserte" mennesket ofte henger seg opp i, kan vi lettere forstå at dette er en fornuftig måte å huske på det ikke tilstedeværende fellesskapet på når folket er ute på vandringer. Og ikke bare det: På denne måten glemmer mennesket heller ikke sin historie og det fundamentet hele tilværelsen er bygd på.
     Dette andre stedet gjenspeiler seg også i måten menneskene innretter seg materielt på, noe vi ser tydeligst hos de opprinnelige beboerne i nordområdene. Overalt organiserer urfolket her sine hjem etter et bestemt, identisk mønster. Innredningen i samenes lavvo, nenetsernes tjum og de andre opprinnelige nordboernes hjem er nøyaktig den samme. Husreglene likeså. Det samme gjelder tunet utenfor. Slik kan vi reise gjennom nordområdene og overalt finne noe fast og varig, selv om omgivelsene skifter og til dels er forskjellige. Det vi her ser, kan vi forenklet forklare med at de erfaringer og kunnskaper disse folkene har tilegnet seg, er like. Men den dypere forklaringen ligger utvilsomt i at menneskene her både har innsett og godtatt at boområdene deres er et annet sted, hvor kontinuitet og langsiktighet må gå foran kortsiktig vinning og profitthunger.
     Det er mye mer jeg kunne ha sagt om dette stedet tundraen. Men alt lar seg ikke si med ord. I stedet vil jeg anbefale deg å studere denne boka hvor Ravna og Vylka gjennom sine tekster og bilder lar oss komme tett inn på det virkelige nordområdet. God reise!

Kautokeino, Norge, mars 2001
Johan Mathis Turi
Leder av Association of World Reindeer Herders

 

 

Innhold

Et blikk inn i historien
     Urfolket i nord, hvem er de?
I russisk sameland

     Et lite urfolk i et menneskehav
       Samene på Kola
     Reinslakting i kompaniskapet Tundra
     Prazdnik Severa - Nordfestivalen

Kveld i Kanin-siidaen
     Fire kjørerein mot en snøskuter
       Kanin-nenetserne
     Livet i femte brigade
     Ingen ting er forandret
     Åndenes og alkoholens makt

Stille på Lillelandstundraen
     Det første nenetsiske reindriftskollektivet – 70 år etter
       Nenetserne
     En kommunistisk suksess
     – Men suksessen vokste ikke inn i himmelen, Alla Pavlovna?

Storm over Storelandstundraen
     Kolkhoz Kharp privatiseres
       Reindrift i Nenetsia
       Vanskelig å bli eier 
     Med Ledkov-siidaen mot kalvingslandet
       Ivan Aleksejevitsj Ledkov: - Vi vil alltid være her
       Arsenij Vylka: - Tundraen er vår arv

Ja’mal – landets ende
     Dmitrij Khorola: Reinen tilhører fellesskapet
       Reindrift i Jamal-Nenetsia
       Oljen – selvfølgelig påfører den oss skade
     På flytting mot verdens ende
       Nikolaj Nogo og hans familie
       Den som stjeler fra andre, er ferdig som reineier
       Ved Hudi-klanens offersted
       Eldgammel kulturmark
       Nikolaj Nogo: Barna bør studere og få seg et enklere liv enn det vi har hatt.
       Den første reinen blir slaktet
       Stopp midtvegs - Monjgta jahka

Reindriftsfolk samles til verdenskongress
     Stiftelsen av Verdensforbundet for reindriftsfolk
       Verdensforbundet for reindriftsfolk
     Verdensmesterskap i nasjonale idretter

På finsk-ugriske stier
     Reindriftsnæringen er gått i oppløsning
       Khantiene
     Nymvozjgort
     Kazym-opprøret
     Fyrstinne Annas rike
     Ved en grav

Mørke skyer over Nestsjang
     Meningsløst nomadeliv
       Skognenetserne
     I landsbyen er vi prisgitt myndighetene
     Ëntju Ajvaseda: – I løpet av fem år vil vi være borte
     15 snøskutere for slektslandet
     Landet De hevder tilhører folket ved Bjørnefjell, er forpaktet av statskollektivet…

I selkupenes land
     Kikiakki
       Selkupene
     Et kriger- og jordbruksfolk
     Russlands sentrum
     Taigareinens folk
     … så la bestefar spise meg
     Et møte med tetyby, selkupenes sjaman

Festival i Salekhard
     Selv taktekkerne stoppet opp…
     Offerfest


Da guds barn kom til Nord
Litteratur
Summary in English
Coahkkaigeassu (samisk sammendrag)
Summary in Russian
Stikkord

 


Innledning

ET BLIKK INN I HISTORIEN

 Tundraen er ikke en ubebodd ødemark. På det som for en utenforstående kan virke som et goldt og ugjestmildt isøde, har det siden tidenes grålysning bodd folk med egne samfunn og kulturer, som har livnært seg av naturens overskudd. Det er folk som ikke satte varige spor i naturen, som ikke reiste ruvende monumenter og gudshus, og som ikke var bofast på ett sted – hjemmet deres var skogene inne i landet, de langstrakte viddene, og kystene nord ved havet. Derfor kunne deres vidstrakte land synes tomt og øde, som ett eierløst og myteomspunnet landskap åpent for erobrere og lykkejegere.


Det ble skapt myter om samojedene som ofte liknet mytene om den amerikanske indianeren. Det ble sagt at leirstedene som en kunne se på lang avstand, var som sunket i jorda når en kom nærmere. Det ble også sagt at de var så krigerske at de drepte både hverandre og fremmede. Kniver kunne ikke stoppe dem, og kuler prellet av dem som om de var skutt mot stein. Og de dyrket steiner og gudebilder av tre, hvor de holdt seremonier ledet av trollmenn i trance.

     Bølgene skvulper lett om baugen på båten. Hun har løsnet det gule sjalet, og vinden får det sorte håret hennes til å blafre i vinden. Mot den røde morgensola er det ikke sort, men avslører alle nyanser fra gyllen mahogny til ibenholt. Det har allerede rukket å bli både natt og dag siden vi steg om bord og la ut på en flod som mer minner om et hav enn en elv. Ob - livsnerven i det vestlige Sibir. Ennå i flom selv om vi er kommet langt ut i juli. Og langs breddene ligger det ennå enkelte steder snø. Vi er på veg mot arktisk område, til rike reinbeiter og et ankerfeste for urfolket.
     Russerne startet tidlig med å underlegge seg tundraen. På samme tid som den spanske dronningen hjalp Columbus med å organisere sin ekspedisjon for å finne sjøvegen til India, sendte storfyrste Ivan den 3. flere felttoget mot Jugra, det legendariske landet hinsides Ural. Noe som førte til at Pustozersk, den første russiske befestningen nord for polarsirkelen, ble grunnlagt. Året var 1499.

     Samene var aldri i noen krigssituasjon med kolonistene. For urfolket i Jugra, som ble kalt samojeder og ostjaker av de europeiske kolonistene, var det annerledes. De aksepterte ikke at deres land ble lagt under en fremmed statsmakt, hvor grådige handelsmenn byttet de til seg verdifulle pelsvarer mot brennevin, glassperler og billig isenkram, samtidig som skatteoppkrevere nådeløst inndrev sin tributt. Fra denne tid finner en de første nedtegnelsene om uro i området. I året 1535 skal nenetserne Ledka og Apitsa ha klaget over at folk fra Petsjora og Perm tok seg til rette i deres land. Noe som førte til at Ivan den grusomme i et brev stadfestet deres landrettigheter. Tsarens forsikringer var imidlertid lite verd. Bare noen årtier senere krysset Jermak og hans kosakkhær Ural utrustet med tsarens flagg og ildvåpen. Mot slike odds kom selv de beste av bueskytterne til kort. Steg for steg underla erobrerne seg urfolkets land, hvor de reiste festninger av tømmer som ved inngangen til det 17. århundre var blitt til byer. Slik som Berjozovo, Obdorsk og Magazeja.
     I denne tiden ble det skapt myter og legender om samojeden som ofte likner på mytene om den amerikanske indianeren. Det ble sagt at leirsteder en kunne se på lang avstand, var som sunket i jorda når en kom nærmere. Det ble også sagt at de holdt fester med rått kjøtt, at de var så krigerske at de drepte både hverandre og fremmede. Kniver kunne ikke stoppe dem, og kuler prellet av dem som om de var skutt mot stein. I følge mytene dyrket de steiner og gudebilder av tre, hvor de holdt seremonier ledet av trollmenn i trance. Og den hellige Kristus betraktet de som djevelens ledsager.


Over Storelandstundraen, i 38 kuldegrader.

     Skipsføreren trekker i fløyta og elvebåten legger til kai. For første gang kan vi sette beina på Ja’mal – eller lands ende slik det kan oversettes fra nenetsisk. Russerne kalte det imidlertid for Samojedhalvøya, som etter deres begrep var et litt nedlatende navn på nenetserne, som de gjerne oversatte med menneskeeter. Men samojed har aldri betydd kannibal. Derimot har navnet sannsynligvis det samme utgangspunktet som same og viser samhørigheten mellom urfolkene i nord.
     Dette er ikke den første reisen vi gjør sammen. Fire år tilbake i tiden møtte jeg henne ute blant hennes eget folk - nenetserne på Bolsjezemelskaja tundra – Storelandstundraen. Mens reinflokkene beveget seg over de bølgende viddene, og den kalde vinden som selv ikke høysommerstid slipper tak i tundraen, slet i oss, ble planene om en reise skapt. Eller skjedde det kanskje en tidlig augustmorgen, da vi sammen så sola bryte horisonten og spre sine livgivende stråler ut over landskapet.
     Også hun er et stykke historie. Selv om hun har en ung kvinnes ansikt, har hun tidlig blitt voksen. Kanskje for tidlig. Allerede i barneårene måtte hun, som mange andre barn av reindriftsfolket, ofte være alene. Hun ble etterhvert vant til å klare seg uten foreldrene. De var ute på tundraen mens hun ble sendt på internatskole. Først i Krasnoje. Senere langt unna familien, til en tante i Arkhangelsk. Det har satt spor. Selv om hun kaller nenetsisk for sitt språk, snakker hun russisk langt bedre. Det nenetsiske språket ble igjen på tundraen da hun ble sendt på skole. Men hun er ikke bitter. Livet borte fra foreldrene og tundraen har gitt henne en annen erfaring. Selv om hun bare er et par og tyve år, så bærer hun preg av å ha et voksent menneskes livserfaring.
     Jeg vet ikke helt når reisen egentlig startet. Var det da vi dro ut for å besøke de private reineierne på Storelandstundraen i 1997 eller 1998, eller var det da vi tilbrakte seks timer i 38 kuldegrader på en reinslede vinteren etter. Alt dette var imidlertid kun fragmenter. Den virkelige reisen startet i mars 1999. Med to nyinnkjøpte buran’er, russiske snøskutere lik de vi hadde i Norge på 60-tallet, forlot vi Arkhangelsk med kurs for Narjan-Mar. Undervegs skulle vi møte Kanin-nenetserne, og i Narjan-Mar sikkerhetspolitiet, som verken likte mitt forhold til henne eller til urfolket på Storelandstundraen. 
     Samtidig skulle vi også stifte det første bekjentskapet med nenetsisk religion – i et skogholt kalt Kozmin perelesok, noen kilometer nordøst for Mezen. En skog som var et vitne om at jeg og alle andre som trodde ofring hørte fortiden til, tok feil. I lyset fra skuterne kunne vi skue rekken av gjenstander som var hengt opp i trærne langs vegen. Reinhorn, skinn, barneleker. Vi stoppet, og jeg fikk anledning til å studere offergavene nærmere. Foran meg hang det dukker, en lekeand, en liten kjelke og en termos. Og sedler. Gamle og nye. De eldste hadde bilde av Lenin og var fra Sovjettiden – og underlig nok fortsatt hele. Det var da jeg fikk følelsen av at det var dette, og ikke den formelle, administrative grensen vi snart skulle passere, som var grensen til Nenetsia. Et skille mellom to verdener, men også mellom to religioner; den russiskortodokse og den gamle naturreligionen urfolket har måttet dyrke i dølgsmål.


Zoia Vylka

     Hun er en eiendommelig person. Ansiktet hennes er viljesterkt og bestemt, med høye kinnbein og hemmelighetsfulle, orientalske øye. Selv om hun er vokst opp på det europeiske kontinent, så kommer hennes arv fra den andre siden av Ural. Når hun ser på meg med sine dypbrune øyne ser jeg et ansikt som kunne vært hentet fra Japan. Eller Sajan. Og hun er sterk. Så sterk at hun har trosset faren, som hadde funnet en ektemann til henne og ønsker at hun, som hennes mor, skulle arbeide i teltet på ute på tundraen. Men hun ønsket ikke det. Selv om noen tror at livet på tundraen er romantisk, så vet hun bedre. Hun har sett sporene av oppofrelse og underkuelse i sin egen mors ansikt, som er en gammel kvinne til tross for at hun ennå ikke er fylt 50.
     Erobringen av Samojedia og Jugra skjedde ikke uten motstand. På midten av 1600-tallet hadde urfolket fått nok av folk som avtvang dem skatt og røvet deres land, noe som førte til en lang ufredstid. Både Pustozersk, Berjozovo og Mangazeja ble angrepet. Sistnevnte ble stukket i brann i 1672 for aldri å bli gjenoppbygd. Også Pustozersk ble brent ned flere ganger. Siste gang festningen ble angrepet var i året 1746. I løpet av de mer enn 100 årene ufredstiden varte, ofret mange livet for å forsvaret sitt land. Og da ”freden” kom måtte flere bøte med livet. I alt 1000 samojeder skal ha blitt hengt på Galgeneset ved Pustozersk. Hvor mange som led samme skjebne andre steder finnes det ingen tall for.
     Ved inngangen til det 19. århundre gjorde den ortodokse kirken for fullt sitt inntog i Samojedia. Rundt 1830 ble 3000 nenetsere tvangsdøpt av misjonæren Venjamin. Og de som ikke ville, ble tvunget til å flyktet østover. De kunne berette om brenning og knusing av deres guder, noe som framkalte raseri og harme. Samtidig fortsatte handelsmennenes utnytting av urfolket. Dette førte til fattigdom og harme med flere opprør. Det mest kjente fant sted hos Jamal-nenetserne i Taz. Under ledelse av Vavljo Nenjanga tok de til våpen i årene 1825 - 1840. Selv om Nenjanga ble arrester og forvist, og kristen dåp ble satt som vilkår for å bli statsborger hos de nye herskerne, levde fortsatt drømmen om tiden da urfolket var en egen nasjon.
     På 1920-tallet kom en ny gud til tundraen. Lenin. Om tsarens føydalstyre var hårdt, ble det ikke bedre nå. I 1929, samme år som Det Nenetsiske Nasjonale Område ble dannet, startet tvangskollektiviseringen. I løpet av en tiårsperiode var det meste av urfolkets rein beslaglagt, samtidig som eierne ble treller for en ny statsføydalisme.
     Khrustsjov-tiden, som internasjonalt blir husket som en mildværsperiode i den kalde krigen, var ikke mild mot urfolket. En høstdag på 1950-tallet startet et nytt sort kapittel i deres historie. Denne dagen ble nenetserne som levde på Novaja Zemlja flyttet bort med tvang. Sovjetunionen hadde allerede startet verdens mest omfattende atomprøvespregningsprogram, og trengte testområde hvor ingen ble berørt. Ingen andre enn noen små urfolk. Følgene av de atmosfæriske prøvespregningene på Novaja Zemlja, som kulminerte med en dommedagsbombe på 58 megatonn i 1961, har inntil nylig vært militære hemmeligheter. I dag, når forskerne har fått lov å lette litt på sløret, vet vi noe av følgene. Slik som store absorberte doser av radioaktiv stråling hos menneskene i nærområdene, høy veksthastighet av kreftsykdommer, økt risiko for at barn blir født med utviklingsforstyrrelser og forkortet fruktbarhetperiode for kvinner.


Ved Galgeneset, Pustozersk.
Et bål til minne om de av urfolket som ble avrettet av russiske erobrere.

     Khrustsjov-tiden blir også husket for dens beinharde sentralisering. Over hele nordområdet ble de små kollektivene slått sammen til gigantiske statlige reinfarmer. Noe som kanskje var like ødeleggende for reindriftsfolkets kultur som den første kollektiviseringen to tiår tidligere.
     På denne tiden stiftet urfolket også bekjentskap med de første geologene som kom ut på tundraen med sine kikkerter og tegnebord. Lite viste de om hva følgene av denne kartleggingen skulle bli. I dag vet vi det. Olje- og gassen som ble tatt opp på Jamal har brakt valutainntekter inn i den Sovjetiske statskassa. Men for urfolket har det ikke blitt noen lykke. Mens oljepengene strømmer inn i statskassa har innsjøer og elver blitt forurenset, beiteland nedkjørt, og urfolket fattigere.
     Neste dag besøker vi gravstedet ved Jar-Salé. Sammen med en av lederne for reindriftsfolket i Russland. Gravstedene gjør inntrykk på meg; de viser gravtradisjoner jeg for lengst trodde var forsvunnet. Og jeg kan se at det gjør inntrykk på henne. Antagelig mye sterkere enn på meg. I det solen nærmer seg horisonten, ser jeg at hun stopper ved en grav. En grav hun ikke har noe personlig forhold til. Senere forteller hun meg at hun bare måtte stoppe ved den, føle kraften fra hennes folks religion – som russerne hadde tatt fra de som bor vest for Ural.
     Et par uker senere, etter at vi både har sett Jamalhalvøya fra lufta og har tilbrakt dager med Hudi-siidaen ute på Jamals endeløse tundra, tar hun meg til side mens vi står ved et provisorisk skillegjerde: - Han har sagt til mamma at han er glad jeg valgte universitetet, sier hun, og jeg skjønner at hun snakker om sin far. Tross uoverensstemmelsen, er hun fortsatt sterkt knyttet til han, og den livsvegen han står for. – Det er så vanskelig å tenke på framtiden for vårt folk, fortsetter hun. – Reinen er alt for dem; for min far og de andre. Men hos oss er det er umulig å få et godt liv ut av reindriften. Her, hvor jeg ser de mektige reinflokkene, den vidstrakte tundraen, og ikke minst familiene med de store barnekullene, så får jeg nytt håp. Håp om at reindriften skal overleve og at urfolket skal få sin rettmessige plass i det som engang var vårt land: - Folk er så sterke her, de tror på framtiden. Det gir også meg tro, avslutter hun.

 

{C}

 

{C}Urfolket i Nord, hvem er de?{C}

{C}
{C}{C} {C}{C}
{C}{C} {C}{C}
{C}

     I det veldige området som i Russland kalles ”det høye nord, Sibir og det fjerne østen” finnes det 30 urfolk. Blant disse finner en Samene, nenetserne, selkupene og khantiene. Tidligere ble nenetserne og selkupene omtalt som samojeder. Betegnelsen er ikke lengere i bruk, men man bruker fortsatt begrepet samojediske folk og samojediske språk. Khantiene ble omtalt som ugrere (av Jugra) og fra 1500-tallet som ostjaker. Etnisk hører både nenetserne, selkupene, samene og khantiene til den uralske folkegruppen.
     Nenets betyr mann eller menneske. Etter den russiske revolusjonen, eller mer presist i 1925, ble egenbetegnelsen adoptert som navn på folket. Den gang var det neppe mye brukt da klan- eller slektsnavn var langt vanligere. Også navnet khasava ble brukt som egenbetegnelse, et navn med samme betydning som nenets.
     Selkup og same er disse folkenes egenbetegnelse, og man antar at ordene har omtrent det samme utgangspunkt; det betyr mann eller menneske fra skog, land eller tundraområder.
     Det tidligere navnet samojed har aldri helt blitt forklart, men det har gitt opphav til en rekke myter. I skriftlige kilder er det første gang nevnt i Nestors krønike, etter en beretning fra en Novgorod-handelsmann som besøkte tundraen i 1096. Tidligere var det vanlig å forklare navnet ut fra selv-spiser, altså kannibal, en myte russiske reisende gjerne bygde opp om, som i en beretning fra omkring 1560 av Richard Johnson, hvor han ble fortalt at samojedene trakterte en gjestende handelsmann med et av sine egne barn. Og så sent som på slutten av 1800-tallet skal guvernør Engelhardt i Arkhangelsk hevdet det samme. I dag er det neppe noen som vil forsvare en slik forklaring.
     Den finske lingvisten Castrén var den første som hevdet at navnet samojed måtte finne sin løsning i de finsk-ugriske språkene. Castrén tok utgangspunkt i Suomi eller Same, og ednam, land, altså sameland. Den russiske forskeren Popov utleder samo direkte fra same og forklarer at jad’ var en vanlig russisk avledningssuffiks i middelalderen. Det er også hevdet at samojed kommer fra selkupenes betegnelse på nenetseren; samatu.

{C}Reindrift i Nenetsia {C}

     I det nenetsiske autonome området foregår på tradisjonelt nomadisk vis med vinterbeiter inne i landet i skogbeltet opp mot Komi republikken, og med sommerbeiter ved Ishavskysten. Det finnes til sammen 12 driftssammenslutninger. Av disse er 9 videreføringer av tidligere kollektivbruk. To er nyetablerte private sammenslutninger, og en enhet har aldri vært kollektivisert (Jamb-To ved Ust Kara).
     De disponerer til sammen ca. 161 000 km*2* beiteland
(Nenetsia utgjør 176 000 km*2*) og har et dyretall på 151 400 (1999).
Obstsjina Kanin består av 11 brigader med 26 142 rein herav 8 342 (32%) private. De disponerer et beiteareal på 23 270 km*2*.
Kolkhoz Vyutsjeskij består av 8 brigader med 14 334 rein. Herav 2117 (15%) private. De disponerer et beiteareal på 9440 km*2*.
Kolkhoz Kharp består av 8 brigader med 16 712 rein. Herav 5142 (31%) private. De disponerer et beiteareal på 20 760 km*2* (sammen med sojuz Jerv).
Sojuz Jerv består av 5 brigader med 6774 rein, 100 % privat. De disponerer deler av beitelandet til Kolkhoz Kharp på 20 760 km*2* (sammen med kolkhoz Kharp).

{C}
{C}{C} {C}{C}
{C}{C} {C}{C}
{C}

{C}Bokomtaler{C}

“Mr. Ravna has through numerous visits, through research, and close tending of long-standing relationships, gained an impressive understanding of the rich and varied cultures of the vast Russian tundra. The main strengths of the book, beyond its detailed factual information and historical insight, are a personal touch and magnificent photography. The various cultures, villages, and individuals presented in the book are brought to life by Mr. Ravna’s rambling, storytelling form of writing… The book makes a fascinating addition to any collection of literature on northern cultures – even in non-Norwegian homes and institutions.”

STEFAN NORRIS
WWF International Arctic Programme
WWF Arctic Bulletin no. 2/2002



”Øyvind Ravna og Zoia Vylka har laget en praktfull fotodokumentarbok om urbefolkningen i det nordlige Russland: Tundraens folk. Gjennom tekst og bilder blir vi tatt med inn i den uendelige Sibirske tundraen, hvor vi treffer folk og får et innblikk i hvordan det er å leve sammen med menneskene der.”

Klaus Solbakken
Rana blad, 18.10.01



Praktbok fra den sibirske tundraen

”Tundraens folk er navnet på denne gjennomillustrerte fotodokumentarboka fra den sibirske tundraen, og den er kommet til gjennom et unikt samarbeid mellom to urfolksforfattere fra hver sin side av det tidligere jernteppet. Zoia Vylka er pedagog, utdannet ved universitetet i St. Petersburg, mens Øyvind Ravnas er samisk-norsk dokumentarforfatter og fotograf fra Deatnu/Tana i Finnmar, og disse to har på en utmerket måte klart å knytte sammen dokumentarstoff og fakta med opplevelsen av å bo og leve sammen med reindriftsfolk inne på den uendelige sibirske tundraen.”

Vi Menn Nr. 37/2001

Flott bok om det russiske nordområdet

Jeg har litt motforestillinger mot billedbøker. Du blar fort igjennom, og så blir de liggende der. Ikke slik med boken Tundraens folk, for den omhandler områder svært få av oss vet noe om. For vet du egentlig hvir nenetserne, selkupene og khantiene holder til? Denne delen av det euroasiatiske polarområdet, det russiske nordområdet, er så fremmed, så uberørt, og så bent fram unikt. Bildene fanger teksten, jeg ble sittende å glede meg over forfatterens egne opplevelser. Det var så lite jeg viste: At samene første gang ble omtalt 98 e. Kr. av romeren Tacitus, at siken i Nestjang blir så rød i kjøttet at den likner ørret, at oljeindustrien truer lokalsamfunnet eller at reinen trekker sleder om sommeren. Men en ting vet jeg nå: Etter å ha lest denne boka har jeg satt det russiske nordområdet på reisekartet mitt.

Reisemagasinet Vagabond # 6.2001

” Boken Tundraens folk er eit strålande bidrag til ny innsikt om det som skjer i dei russiske nordområda.

Åke Jünge,
Klassekampen, 24.08.02.


”Denne bogen er uundværlig for enhver der interesserer sig for urfolk i det nordlige Russland. Her præsenteres urfolkenes situasjon og livsvilkår lige nu samt et historisk rids. Endvidere giver Øivind Ravnas enestående bilder deres egen skildring af tundraens folk i dag.

Miriam Weiss,
INFONOR nr. 3/2001 (Danmark)


”Ett kvalitetsverk som Tundraens folk är ett viktig bidrag för att sprida kunskap om människor som har levt och framledes lever på de vide tundravidderna. Bildematerialet har ypperligt vävts samman med texten, och är helt unikt.”

Åke Jünge,
Samefolket nr. 5/2002 (Sverige)


”Et unikt samarbeid mellom fotografen og dokumentarforfatteren Øyvind Ravna og den unge nenetsiske antropologen Zoia Vylka ligger bak denne praktboken om de små nasjonene nord i Russland. Boka viser at samene ikke er en liten isolert nasjon i nord, men en del av et cirkumpolart, kulturelt felleskap, hvor reindrift og menneskelig nærhet til naturen er fellesnevneren. Legenden forteller om hvordan denne kulturen ble satt under press av storsamfunnets misjonsvirksomhet og modernisering. Men i legenden går ikke felleskapet til grunne, men gjenoppstår etter en dvale. Håpet er at denne boken kan være med på å realisere denne gjenoppstandelsen.”

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Stipendbokomtale.


”Tundraens folk er eit strålande bidrag til ny innsikt om det som skjer i dei russiske nordområda. […]Ett kvalitetsverk som Tundraens folk er eit viktig bidrag for å spre kunnskap om menneska som har levd og fremdeles lever på dei vide tundraviddene. Bildematerialet er vevd ypperlig sammen med teksen, og er helt unikt.har ypperligt vävts samman med texten, och är helt unikt.”

Åke Jünge,
Norsk Geografisk Tidsskrift –
Norwegian Journal of Geograph Vol. 57, 207 Oslo © 2003

 

{C}
{C}{C}
{C}{C}
{C}

{C}Gratis nyhetsbrev{C}

{C}{C}
{C}{C} Din E-post adresse
{C}

{C}Søkeskjema{C}

{C}

.

{C}

{C}Tips en bekjent om denne siden{C}

{C}{C}
{C}{C}  Ditt navn
{C}  E-post adr. til mottaker
{C}
 {C}{C}

{C}

{C}{C}
{C}{C}

{C}
{C}Back Hjem Tilbake Next{C} {C}Øyvind Ravna
Norway
{C}
{C}

 +47 97 18 67 06
 

 {C}

{C} 
 
{C}
{C}{C}
{C}