Reindrift i skyggen

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Bøker
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

Or0213_small.jpg (21072 bytes) Slakting: Etter at mennene har avlivet dyret og hatt en festlig sammenkomst, er det kvinnene og barnas tur.

Hos nentserne på Jamal:

 

Bildetekst

1.(?????) Ute på tundraen blir vi møtt av reindriftsfolket. Her to eldre kvinner. Legg også merke til hunden, en sibirsk laika som blir brukt til å drive reinen.

2. (d219)Fra brigade to i reindriftskollektivet "sovkhoz Nydinskij": Reingjeter og kjørereinen hans.

3. (217)Fra brigade to i reindriftskollektivet "sovkhoz Nydinskij" (2): Legg merke til hvordan teltene er plassert i halvsirkel omkring reininnhegningen.

REINDRIFT I SKYGGEN AV EN MEKTIG GASSINDUSTRI

Den klassiske konflikten mellom industrisamfunnets behov for energi og urfolkenes ønske om å beholde sine tradisjonelle næringsveger, som også de norske reindriftssame fikk føle under Altasaken, kaster dystre skygger over nentsernes tundra. I Jamal har gassindustrien allerede forurenset naturområder og lagt beslag på beiteland. Lengere vest, i Nenetsky okrug, står en nå ved inngangen til oljealderen, basert på oljereservoarer like store som Norges. Og i det nye, markedsliberale Russland, har reindriftsfolket fått utdelt langt dårligere kort enn de norske samene. Kjemper dette folket, som har overlevd både Stalins kollektivisering og den kalde krigens prøvesprengninger, nå en håpløs kamp for å berge sin kultur?

Or0215_small.jpg (9999 bytes) Alt blir tatt vare på; det gjennværende blodet samles opp i magesekken. Legg merke til gutten til høyre som raskt finner fatt i et stykke lever.

I bunnen av Karahavet blir den mektige fjellkjeden Ural, som skiller Europa og Asia, oppslukt av Ishavet. Følger vi kysten østover, så runder vi Jamalhalvøya og kommer til munningen av Russlands lengste elv, Ob. I dette området finner vi Jamal-nentsernes tundra. En tundra som kanskje har verdens rikeste reinbeiter. Områdets fjerne beliggenhet har gjort at reindriftsfolket her har blitt mindre utsatt for press og kulturpåvirkning enn deres brødre lengere vest. Men på 1960- og 70- tallet gjorde den sovjetiske industristaten sitt inntok her med full tyngde. Da ble det funnet enorme gassdeposier under tundraen. Dette synes best ved at en finner gassmetropoler som Nadym, Nojabersk og Urengoj midt inne i det området som inntil nylig utelukkende ble bruk av nentserne. Her hadde reinflokkenes sine viktigste vinterbeiter. Men også ute på sommerbeitene, på den vidstrakte Jamalhalvøya blir reinen fortrengt av boretårn.

or0242_small.jpg (3234 bytes) Reindrift i skyggen av gassindustrien: I enkelte deler av tundaen står forlatte gasstårn tett i tett.

"Hovedstaden" i Jamaol-Nenetsk Autonome okrug, som er det administrative betegnelsen på Jamal-nentsernes land er Nadym, som tross en alder på bare 25 år, er blitt en koloss av en by. Selv om tundraen møter horisonten i alle retninger, så er arbeiderstatens innbyggere blitt plassert i rekker av ni-etasjers betongblokker. Og det er ikke mange nentsere å som bor i byen; av de omlag 47.000 innbyggere tilhører kun 3.800 urfolket. Deres livsmåte tilsier ikke at en skal klumpe seg sammen i bikuber av betong.
I omlandet; de mange tusen kvadratkilomtrene med tundra og skogtundra, er de derimot dominerende. Ute i det permafrosne landskapet er kun dette hardføre reindriftsfolket som klarer å livnære seg.

Gassbyen Nadym
- et møte med det gamle Sovjet

Det er nettopp Nadym som blir vårt første møte med Jamal. Selv om vår klokke bare viser tre da vi ankommer, så er det mørk. Det er imidlertid ikke så rart, da vi har passert fire tidssoner og den lokale klokka er sju. Tundravinden river i ansiktet i det vi beveger oss fra det noe aldrende Tupolev-flyet som hadde brakt oss gjennom tidssonene. Det er imidlertid ikke kalt, får vi vite, bare åtte-ti grader. Tidligere i vinter hadde det vært nede i minus 40.

 

Or0202_small.jpg (21319 bytes)

I brigade to bor alle generasjoner. Her en av de eldste, som har gjennomlevd rekken av endrede regimer; fra Stalins kollektivisering til dagens ukontrollerte markedsøkonomi.Legg merke til den håndsydde drakten..

Nadym ligger i det nordvestlige Sibir ikke langt fra Obs munning. Selv om Sibir er omspunnet med myter, så hadde jeg ikke forventet å finne noe særlig annet i denne byen enn i f. eks. Arkhangelsk eller Narjan-Mar. Til det har jeg reist for mye omkring i dette landet. Det er kanskje nettopp mine moderate forventninger som gjør at jeg faktisk blir overrasket. Det er tydelig at Nadym er en by bygd opp rundt uante rikdommer. I det sentrale Russland kan en få inntrykk av at markedsøkonomien har løpt fullstendig løpsk, og nettopp er blitt til den karikaturen av det kapitalistiske samfunnet som kommunistpartiets propagandister advarte mot. I Nadym derimot får jeg en følelse av at den gamle Sovjetstatens orden, kontroll og infrastruktur fortsatt eksisterer.

Or0210_small.jpg (13543 bytes) Å spise blodfersk, rått kjøtt er tradisjon hos nentserne, i følge denne kvinnen er det deres vitaminer.

Alt er dog ikke er like velarrangert. Da vi skal inn på hotell Polarnaja støter vi på den sedvanlige mangelen på praktisk planlegging en ofte møter i Russland. Etter å ha presset oss gjennom tre sett med dører, alle så smale at en må krangle bagasjen inn, og deretter slitt seg opp tre etasjer med trapper med varierende trinnhøyde, kan en jo håpe på en varm dusj. Og mot alle odds er det faktisk en dusj i enden av korridoren. Med varmt vann - helt til gjesten i etasjen under skrur på dusjen. Etter det er det kun en mager stråle; av og til glovarm og av og til iskald. På rommet er de imidlertid varmt nok; med bare åtte-ti minusgrader og et sentralfyringsanlegg dimensjonert for minus 40 uten reguleringsmuligheter, så blir det varmt.

Tross sin infrastruktur og nye bygninger, så er ikke Nadym så forskjellig fra andre byer i det russiske nord. Det som derimot er særegent er møtet med reindriftsfolket. Selv om jeg har møtt reindriftsfolk i Russland en rekke ganger tidligere, slutter ikke disse folkene, som har overlevd både Stalins kollektivisering, atomprøvesprengninger og nå kjemper med ryggen mot veggen i et markedsliberalt industrisamfunn, å gjøre inntrykk på meg.

Or0212_small.jpg (20879 bytes) Mor og datter

Nentserne,et reindriftsfolk
med en dramatisk historie

Nentserne er et av Russlands 27 små urfolk. Tradisjonelt har de levd av reindrift, jakt og fiske, og selv om en i dag finner nentsere i andre næringer så er reindrift fortsatt den viktigste delen av deres næringsveg og kultur. Få folkeslag kan reindrift slik som nentserne. Etnisk hører de sine røtter blant de mongolske folkegruppene.

Nentserne, eller nenetserne, som de også blir kalt i Norge, ble tidligere omtalt som samojeder. Den øde tundraen på begge sider av Uralfjellene, fra Kvitsjøen og Kanin-halvøya i vest til Jeniseij-deltaet i øst er deres land. Administrativ er kjernen av deres land Jamalo-Nenetsky okrug hvor vi nå befinner oss, og Nenetsky Autonome okrug i Arkhangelsk. Nentserne utgjør omlag 35.000 personer. Av disse holder drøyt 20.000 til i Jamal.

Nentserne har en dramatisk, men lite kjent historie. Allerede i middelalderen kom de første misjonærene fulgt av grådige handelsmenn til tundraen. En hensynsløs utnytting ble starten på en lang ufredstid som endte med at nentsernes land ble underlagt Russland. Ufredstiden knyttet legender til tundrafolket som ofte kan sammenliknes med mytene om den amerikanske indianeren. Det ble sagt at leirsteder en kunne se på lang avstand, forsvant i jorda når en kom nærmere. Det ble også sagt at samojedene holdt fester med rått kjøtt, at de var så krigerske at i drepte både hverandre og fremmede. Kniver kunne ikke stoppe dem og kuler prellet av som om de var skutt mot stein.

Ved inngangen til det 19. århundre gjorde den ortodokse kirken sitt inntog i nentsernes område. I 1825-1830 ble nentserne i vest for Ural kristnet under ledelse av erkemandrit Veniamin. Over 3000 nentsere skal ha latt seg døpe. De fleste fortsatte imidlertid å dyrke sin gamle naturreligion hvor tadibja, nentsernes sjaman hadde en sentral rolle. Forholdene fram til revolusjonen beskrives også som vanskelige for tundrafolket, da det ikke ble slutt på utbytting. I løpet av 1920-tallet, etter at bolsjevikene fikk konsolidert sin makt i nentserområdene, ble det satt en stopper for handelsmennenes virksomhet. I stedet ble kollektiviseringen påtvunget reindriftsfolket, noe som også innebar konfiskering av deres reinflokker. Mange velstående familier forsøkte å rømme unna, noe som innebar fengsling og forvisning. Samtidig ble det også reist en rekke landsbyer i et forsøk på å gjøre nomadene bofaste.

De atmosfæriske atomprøvespregningene som startet på slutten av 1950-tallet, er et annen sort kapittel i dette urfolkets historie. Prøvespregningene medførte både tvangflytting og radioaktivt nedfall på deres tundra. Gassindustrien, som vi møter ansikt til ansikt på Jamal, er en annen trussel mot reindriftsfolkets næring og kultur.

Heller ikke Russlands nye markedsliberalisme har kommet reindriftsfolket til gode. I stede for å kunne selge sitt kjøtt til et hungrende marked med 150 millioner innbyggere, trues de av ruin pga. økte kostnader til helikoptertransport og driftsmidler. En får da også høre at privatiseringen ikke bringer med seg noe godt: - Uten kredittmuligheter og lover er det umulig å drive privat reindrift. I dag er kollektivene ofte "halvprivatiserte", hvor noen dyr er private, mens andre tilhører staten. - Når vi har egne rein, reduserer kollektivet lønna vår, blir det sagt. Samtidig er det Kollektivet som har monopol på kjøp av slakt, og det tilbyr ofte reineieren rene spottprisen for kjøttet.

Da vi ankommer brigade to i sovkhoz Nydinskij, som er betegnelsen på en av reindriftsgruppene i et av statskollektivene på Jamal, ligger det en tynn frostrøyken over landskapet, som sammen med ettermiddagssola lager det spesielle lyset en kun finner ute på tundraen. Å si at vi er kommet til en annen levemåte eller kultur er ikke tilstrekkelig. Til tross for at vi kun er 15 kilometer fra Nadym er det som å komme til en annen verden. En verden like tidløs og fjern som da tundrafolket langt tilbake i tiden tok til å temme reinen. Her drives reinen slik den ble drevet før veger, snøscootere og pengesamfunnet gjorde sitt inntog, og de stolte uttrykkene i ansiktene til disse folkene, gjør at jeg et øyeblikk har følelsen av å komme til en indianerleir før den hvite mann gjorde sitt inntok. Rein og folk lever tett sammen i et gjensidig avhengighetsforhold. Reinen er tam - så tam at den spiser av hånda di, og om nattet ligger dyrene tett opp til teltene som står i en halvsirkel for å beskytte dem. Rovdyr er fortsatt at problem. Tsjumen - det store teltet er bostedet og reinen sørger for at nentserne alltid har ferskt kjøtt, varme klær og kjøretøy. Begrepet urfolk får et annet innhold her ute.

- Ulven er fortsatt et stort problem for reindriften i Jamal, får vi høre. Også i vinter har flokkene blitt herjet av ulv. - Det er imidlertid en annen ulv som er lagt verre. Det er den tobeinte. Han kom hit på 50- og 60-tallet. Først med sine instrumenter og måleutstyr. Senere med store maskiner, beltekjøretøyer, boretår og mengder av arbeidere. I sin umettelige jakt på gass ødelegger stadig større beiteområder. Og når han flytter seg til nye områder, ligger det alltid jernskrap, rustent utstyr og søppel igjen etter ham.

Gassindustrien, en ulv på larveføtter?

Direktør Leonid Tsjugonov i Gazprom, selskapet som er hovedoperatør på Jamal, holdt nylig en tale til et internasjonalt forum som var samlet i forbindelse med verdenskongressen for reindriftsfolk. Her framhold han at situasjonen i dag er endret. - Tidligere tok gassindustrien aldri hensyn til urfolket og miljøet, sa han videre. - Industrien tenkte ikke på skadene de påførte reindriften. Slagordet var gaz ljuboj senoj - gass for enhver pris. Resultatet ble at beitene ble ødelagt og at flora og fauna forsvant. Men i følge Tsjugonov er Gazprom de første som forsøker å lytte til reindriftsfolkets synspunkter. I dag holdes det offentlige møter før vedtak om utbygginger finner sted, og gassindustrien gir urfolket nye jobber, samtidig som det også er med på å utvikle deres tradisjonelle næringer. Tsjugonov framholdt også at Gazprom har vedtatt sine egne regler for naturvern i forbindelse gassutbyggingene. I dag kan ingen dra ut på tundraen uten egen økologisk eksamen.

Det Tsjugonov sier står imidlertid i kontrast til dokumentar-forfatteren Khomitsj som i boka Nentserne (1994) skriver at gassproduksjonen er en ulykke for reindriftsfolket. Boretårnene har lagt beslag på beite og forurenset elvene, samtidig som lokale protester har blitt neglisjert.

Reinslakting

Reindriftsfolket er opptatt med slakting da vi ankommer leiren. Blant nentserne slaktes det året rundt, avhengig av når de trenger kjøtt. Og i dag er det tre bukker som må bøte med livet. Det er ofte blitt påpekt det råe og brutale i måten reindriftsfolk i Russland avliver sine dyr på. For en utenforstående kan bruk av kniv, øksehammer eller rep virke unødig brutalt og inhumant. Hvis en derimot tar seg tid til å studere metodene, vil en antagelig komme til at det først og fremst er det etiske som støter oss; dyrene blir raskt og smertefritt avlivet, uten at en dråpe blod går til spille. Denne dagen ble reinen avlivet med rep, noe som er en vanlig metode. Og den ble ikke stukket for å få ut blodet. I følge slakteren for at de fortrakk kjøtt som med blod. Å spise rått kjøtt hører heller ikke til vår kulturs meny. Blant nentserne er det vanlig. De har også en stor tiltro til nytten av å innta kjøttet på denne måten: - Det er våre vitaminer. Vi har ikke grønnsaker og frukt. Før kjøttet blir kokt eller stekt, har det størst næringsverdi. Så stor at det fyller alle våre behov, blir vi fortalt.

Mennene og kvinnene har klart adskilte arbeidsoppgaver hos nentserne, og det er mennene som foretar avlivingen av dyrene. Det er også de som leder an i den påfølgende festen, hvor det selvfølgelig også blir konsumert et ikke ubetydelig kvantum vodka sammene med blod og lever. Deretter er det kvinnenes tur. De må gjøre mye av tungarbeidet slik som å hente ved eller å bære vann. Også å partere og å ta vare på kjøttet er kvinnenes gebet. Mens dette pågår, flokker barna seg rundt slaktingen i håp om å få en kopp blod og litt varmt kjøtt. Eller helst lever. Det er regnet for å være det mest helsebringende. Men en må ikke tro at alt kjøttet blir konsumert rått. Da vi senere blir invitert inn i tsjum - det store teltet med ovn, som oftest blir delt av to familier, blir det dekt opp med kokt kjøtt, på samme måte som en kan forvente å få det servert blant reindriftsfolk i Norge.

Først etter at sola har gått ned over tundraen, forlater vi reindriftsfolket. Med fulle maver og varige inntrykk. Måtte de små reindriftsfolkene, som har bevart sitt levesett gjennom de skiftende regimene i Russland, også i framtiden få oppleve soloppgangen på en vidstrakte tundraen sammen med sine hunder og reinflokker.

Or0208_small.jpg (7878 bytes) En av de aller yngste. Vil han kunne leve av reindrift slik hans foreldre og besteforeldre gjør i dag.

Gratis nyhetsbrev

Din E-post adresse

Søkeskjema

.

Tips en bekjent om denne siden

  Ditt navn
  E-post adr. til mottaker
 

Back Hjem Tilbake Next Øyvind Ravna
Norway

 +47 97 18 67 06