Snarefangst

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Bøker
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

SNAREFANGEREN

b77_small.jpg (4548 bytes)

 

 

Blant samojedene i Sibir ble fangstinnretningen kalt silky, og blant russiske fangstfolk lovusjka. På samisk kalles den giela, og hos oss har den fått det noe tvetydige navnet snare. Vidt forskjellig navn, men alle beskriver de en fangstmetode med tusenårige tradisjoner blant folkene i nord. Metoden baserer seg på å lede viltet, oftest rype, men det kan også være hare, langs et ledegjerde fram mot en åpning der den blir strupet - og møter døden. Denne tidløse fangstinnretningen, lagd for å drepe viltet på en rask, billig og effektiv måte, har vært viktig for å sikre føde og valuta lenge før det ble mulig å bytte til seg ildvåpen og jernsakser. I dag er den kanskje den eneste av de gamle fangstmetodene som fortsatt er i bruk.

Artikelen er hentet fra "Vandringer i Grenseland".

Her kan du lese flere utdrag fra boka

Grenselandet i nord har en lang og mørk vinter med frost og stabile snøforhold. Ideell for snarefangst. Så har også snarefangst helt fram til vår tid vært en verdifull binæring og ekstra inntektskilde for mange. Tiden har imidlertid gått fra denne fangstmåten. I likhet med andre næringsveger småfolk tidligere kunne leve av, klarer ikke fangstutbyttet å svare velferdsstatens krav til økonomisk avkastning. Så er det da bare enkelte eldre og kanskje noen skoleungdom som driver denne fangsten i dag.

Restene etter dagslyset, hvis en kan kalle et par timer med skumring midt på dagen for dagslys, ligger som en dyprød stripe på sydhimmelen. I nordøst stiger en voksende måne fram. Det er snart natt, selv om klokka ennå ikke er tre på ettermiddagen. Vinteren har strammet sitt knugende grep om det flate viddelandskapet. Snøen ligger allerede dyp i dalsidene, og selv lav og gråstein på toppene er dekt av det hvite teppet. Stillheten er total i fjellet på denne tiden, så stille at en nesten kan høre frosten, synliggjort av rim på fjellbjørk og vierkratt langs myrer og elvedrag. På en utenforstående kan vidda virke gold og ugjestmild nå; med sitt forblåste landskap med små, krokete bjørkeris, ribbet for alle rester av liv og varme fra den korte, hektiske sommeren.

0078_small.jpg (14694 bytes)
Snarefangeren

 

Men det er bare tilsynelatende. For det er vanskelig å få øye på det som rører seg idet svinnende dagslyset, og mange av viddas innvånere har skiftet til vinterkamuflasje som gjør dem usynlige i tussmørket. I de opplyste månenettene kan en imidlertid høre rypesteggene rape sine karakteristiske skratt ut i vinterødet, og om kvelden kanskje revens sultne skrik, en rypestegg hadde nok stått høyt på menyen i de magre vinternettene.

b81-ry_small.jpg (10477 bytes) En frossen rypekropp i snara.

Stillheten brytes også av en annen skapning - av knirkingen fra lærhengsler og lyden av skritt i dypfrossen snø. En tørr, sprakende lyd, nesten som når noen klemmer på en pose potetmel. Lyden kommer fra en mann, kledd i samenes urgamle vinterdrakt; pesk, bellinger og skaller. Disse skinnklærne er ikke slik vi ofte ser dem på fargerike turistbrosjyrer. Nei, de er uten finurlige dekorasjoner, grovt kuttet uten fiksfakserier, lagd for å fungere i kalde vintre. Mannen er på veg bort til de brede skiene. Han er kortvokst og spinkel, og ansiktet er rynket og værbarket etter et liv på fjellet og fjorden.

Det er den mørkeste måneden, bare dager før sola snur mot lysere tider. Også denne vinteren, i likhet med utallige vintre før denne er bostedet en enkel torvgamme med gulv av hardtrampet jord og brisker foret med ris. Samme gamme blir også brukt i bærsesongen og ved garnfiske sommer som vinter. Det er ikke få kvelder han har tilbrakt ved bordet, med Petterøes-pakken, kaffekoppen og øynene hvilende på den flakkende flammen fra den gamle ovnen.

Månen tar over for den svinnende skumringa, og sammen med det spillende nordlyset gir det mannen sikt nok til å skimte det delvis gjenblåste skisporet. Og det er nok, for han har tråkket i dette området i over en mannsalder. Midtvinters, da torsken trakk ut av fjorden, og kveita sto i ro på botnen, ble de korte dagene ofte brukt til å røkte snarene.

Tidligere hadde han ikke råd til snøscooter, og nå foretrakk han gleden ved fortsatt å kunne ta seg fram på egen hånd, kjenne og vite at den aldrende kroppen fortsatt er til å stole på. Det kunne fort bli oppimot 30 km på ski for å se til snarene, de måtte røktes hver dag hvis en skulle unngå tap til rovdyr. I tidligere år kunne han klare opptil 200 snarer. Men med årene hadde det blitt færre.

Sesongen startet vanligvis i desember, det kunne variere noe etter hvordan fisket på fjorden var. Regelen var at han utnyttet dødperioden på havet midtvinters til rypefangst. Først på sesongen hadde han snarene i krattbeltene inne på vestvidda, og etter hvert som det kom mer snø, flyttet han fangstområdet ned i bjørkebeltet.

Sist i februar avsluttet han vanligvis sesongen. Lysere dager med sporsnø gjorde det vanskeligere å fange rypene, og rev og ravn tok en større del av fangsten. Det ble mye arbeid og mindre utbytte. Dessuten gav fjordfiske større utbytte utover seinvinteren.

Variasjon i temperatur og snømengde hadde også betydning for fangsten, og dermed hvor lenge det var lønnsomt å holde på.

Langvarig frost med lite snø førte til at rypene holdt seg i ro, noe som ikke var bra for fangsten. Nysnø derimot, som gjorde at rypa kunne nå opp til nye bjørkeskudd, medførte økt beiting og bedre resultat.

Det var heller ikke like lønnsomt med snarefangst lengere. Det ble mindre ryper, samtidig som prisene stagnerte. For et par tiår siden fikk han 15 kroner for rypa. Det var mye penger den gang. Adskillig mer enn de 30 kronene han kunne få i dag. Selvfølgelig hadde det alltid vært svingninger i bestanden. Likevel hadde han inntrykk at den gradvis hadde gått tilbake. I de beste årene rett etter krigen, da han drev fangst sammen med sin far og onkel, kunne de få 500-700 ryper på en sesong. På 70-tallet var det vanlig å få 30-40 fugl pr. uke og sesongen kunne vare i om lag to måneder.

De siste årene hadde trafikken på fjellet økt. Trafikk fra scooterfolk som aldri tidligere hadde besøkt fjellet. Han er ikke i tvil om at snøscooteren forstyrrer rypa, særlig når kjøringa finner sted idet tidsrom hvor rypa trengte ro sammen med sin make.

Også det økende jaktpresset på høsten bekymret den gamle fangstmannen. Han var ikke i tvil om at tidlig høstjakt med hund var en av årsakene til tilbakegangen for snarefangerne. Framskyvinga av jaktstarten for noen år siden, som hadde ført til en økning av utenbygds hundejegere som skaut de små kyllingene, hadde vært en bitter pille å svelge for bygdefolket.

Tankene gikk tilbake til faren og onkelen som hadde lært han livet i ødemarka, om det å overleve med lite, og om fangstmetodene og de knepene som avgjorde om rypa ville la seg lure. Når er de gått bort. Ville han bli den siste som hentet deler av inntekten fra fjellet? Kunne ikke snarefangst og anna utmarksnæring, som hans foreldre kunne leve av, også være en framtid for neste generasjon? Sønnen på noen og tyve hadde i hvert fall ikke interesse for dette livet.

- Det er ingen framtid her i bygda, den aldrende mannen husker ennå ordene til sønnen en lys sommerkveld mens de satt og skuet utover fjorden. Ordene sved, selv om han innerst inne viste at sønnen hadde rett; livet som "fjordfinn" gav ikke sønnen noen framtidsvisjoner. Ikke i ei "sjøsamebygd".

- Jeg har kommet inn på skole sørpå, fortsatte sønnen. Ordene ble hengende i lufta. Hvor ofte hadde ikke den aldrende mannen ønsket at også han kunne ha gjort det samme, kommet inn på universitet eller idet minste lærerseminar. Men for en mannsalder siden var det umulig for en gutt fra en småfolksfamilie med mange munner å mette.

Frosten har grepet godt tak i innlandet nå. Selv om mannen ikke har gradestokk, vet han at temperaturen nærmer seg minus 30. Og nymåne og klarvær vil så visst ikke heve temperaturen. Den karakteristiske frostknakinga følger mannen selv etter at han har fått skiene på beina. Månen kaster dype skygger over myrene og krattskogen. Langt unna høres et langstrakt ul, fra en hund nede i bygda? Mye nærmer, bare noen hundre meter unna spiller en rypestegg mot månen. Stemninga er trolsk. I enden av myra står gjerdet, en rekke av kvister som skal lede rypene inn i snara - og døden.

0079_small.jpg (5709 bytes)
Gjerdet ble satt opp av bjørkekvist.

Det er allerede flere uker siden han satte sesongens første snarer. Selv om han er lommekjent, startet han alltid med å pønske ut sted for ledegjerdet. Å finne den rette plassen er kanskje den vanskeligste oppgaven. Som hovedregel satte han gjerdet på åpne steder, omkranset av krattskog. Men tidlig på sesongen kunne han også "slå" snarer oppe på snaufjellet.

Gjerdet ble satt opp av bjørkekvist, eller av to-tre mindre bjørker, helst med rakler. I gjerdet lagde han to-tre porter med plass til snarer. Så var det tid for å finne fram messingtråden, som han vanligvis var gjort klar og var vel forvart inne i skinnlua. Da var den varm og lettere å samarbeide med. I begge endene hadde han laget et lite øye, og tråden var blitt tredt gjennom det ene slik at den ble til en renneløkke. I den andre enden hadde han festet en solid bomullstråd, som ble nyttet til å feste snara til en kraftig bjørkekvist. Så kuttet han et hakk i stokken for å styre snara. På motsatt side av snara satte han en tilsvarende kvist, som en ramme om snara. Selve snara plasserte han i portene, en håndsbredd over snøen, som ble hardklappet under snara.

Da han kommer fram til det første gjerdet, kan han bare konstatere at de to snarene fortsatt henger urørte. Skuffelsen er likevel ikke påtrengende, de siste årene er det mer blitt regelen enn unntaket å finne snarene tomme.

Snøen rundt snara blir møysommelig klappet til. Idet svake lyset fra månen blir messingtråd-løkka justert i riktig høyde etter den siste dagens snøfall. Gjerdet bankes fri for rim. Svarte, rimfrie ris har en magisk tiltrekning på rypene, spesielt når det nærmer seg fullmåne. Han fortsetter. Flere steder avtegnes rypas sik-sakmønsterede spor seg i snøen. Spesielt de rakkel-bevokste bjørkekrattene i myrkantene synes flittig besøkt. Han fortsetter langs myrkanten og nærmer seg neste snare. Vind og snø har begravd den i en liten snøfonn. Rolig, men bestemt begynner han å grave snøen til side med hendene, og plutselig støter hånda mot noe hårdt - en frossen rypekropp.

Noe melankolsk blir den aldrende mannen - en av de siste i sitt slag sittende i myrkanten, mens månen speiler seg i isen på et lite vatn like ved. En rypestegg skratter ensomt oppe i lia. Er det kanskje dens make han holder i hånda?

Artikelen er hentet fra "Vandringer i Grenseland".

Her kan du lese flere utdrag fra boka

Gratis nyhetsbrev

Din E-post adresse

Søkeskjema

.

Tips en bekjent om denne siden

  Ditt navn
  E-post adr. til mottaker
 

Back Hjem Tilbake Next Øyvind Ravna
Norway

 +47 97 18 67 06