Suenjel

English version of Ravna's Barentsview pages English pages

Hjem
Tilbake
Bøker
Artikler
Bildebyrå
foto.ravna.no/
Forskning
Film
Foredrag
Utstilling
Bestilling
CV
Urfolk
Over tundra
Tilbud på klassikere om Russland

knapp.JPG (4232 bytes)
 

 

133.jpg (36820 bytes)

PÅ SKOGSFUGLJAKT LANGS
SUENJELFOLKETS GJENGRODDE STIER

Bølgende småkupert barskog kler landskapet til det møter horisonten i øst, mens et fjellparti med hvite topper slik vi kjenner det fra Ural eller Sibir, reiser seg i sør. Dette fjellpartiet stiger imidlertid ikke opp av den sibirske taigaen, men av barskogbeltets vestlige flanke, klemt opp mot Finlands grense. Vi er på tur inn i Suenjel; tidligere østsamenes land - nå en glemt ødemark i det tidligere Sovjets lukkede grensesone.

 

På veg innover i Suenjels Ødemark

Vi har allerede tilbrakt flerfoldige timer, dels på stier - stier med gamle furustokker liggende over dype hengemyrer, og dels på gjengrodde tråkk som ender ut i ødemarka. Det er imidlertid ikke mangel på liv i denne ødemarka; nylig gikk vi på en elg, og vi har allerede støkket opp to rypekull. Heller ikke bjør er noe særsyn. Et par ganger passerer vi sporene etter beltekjøretøyer. Kanskje fra geologer som gjennomsøkte området et par tiår tilbake, eller kanskje fra militære. De er de eneste som nå jevnlig gjennomsøker området. En annen gang går vi på gamle skyttergraver og rusten piggtråd. Mon tro hvor mange unge som ofret sitt liv her i de tre årene dette ingenmannslandet var en del av Sovjets vestfront.

134.jpg (19316 bytes)

Suenjel havnet midt i frontlinjen under 2. verdenskrig.
Her ser vigamle skyttergraver

Ingenmannsland? Det er ikke riktig å hevde at landet aldri har tilhørt noen. Men det er få plasser i det ellers stabile nordområdet som har hatt et så skiftende overherredømme. Opp gjennom historien har området vært benyttet av russere, finner og kvener. Eller kanskje tsjuder og bjarmer. Men aller mest av samer. Lenge før landegrensene ble trukket opp, hadde de små samiske siidaene trukket opp sine egne grenser her. Først senere kom myndighetspersoner fra nasjonalstater med hovedseter mange dagsreiser unna hit for å hevde territoriale krav. Gjennom historien har området vært besøkt av skatteoppkrevere utsendt fra både Stockholm, København og St. Petersburg, som sporadisk streifet gjennom området på jakt etter noen å avkreve tributt.

134a.jpg (16679 bytes)

Sasja Danilovskij med sine vestsibirske
laikaer Rada og Inga.

Etter 1826 sluttet skatteoppkreverne å komme fra vest; da ble grensen gått opp mellom Norge og tsar-Russland. Et par sekel senere ble den stengt for reinens flyttinger, som gjennom århundrer hadde trekt fra sine vinterbeiter inne i landet til sommerbeitene ved Varanger. Etter oktoberrevolusjonen rev Finland seg løs fra Russland, og i 1920, etter forhandlingene i Dorpat, ble og grensen mot Russland, fra Karelen og opp til Ishavet, dratt opp. At grensa skar rett gjennom østsamenes land var det ingen av diplomatene som reflekterte over. Antagelig viste de ikke en gang om vinterbyen Suenjelkyla.

135a.jpg (15388 bytes)

Sik på opptil fire kg er ikke uvanlig i Suenjel.

Nettopp Sunjel var navnet østsamene brukte på dette området, noe som senere gav dem navnet Suenjelfolket. Det er et gavmildt land med skoger rike på vilt, innsjøer fulle av fisk og marker godt egnet til både jakt, beite og dyrking. Likevel hang en usikkerhetens forbannelse over området; som en arvesynd fra de tidligere tiders herskere som har sloss om området. En forbannelse nettopp Suenjelfolket fikk føle. Historien til det lille samefolket som gjennom uminnelige tider fulgte sine flytteveger i disse skogene, ende med en tragisk flukt mot vest i 1944. Nå har militæranlegg, vannkraftutbygginger og piggtråd gjort de gamle jaktmarkene til en forgangen drøm som aldri kan bli virkelig. Deres land, kultur og næring ble et offer på storpolitikkens alter. I valget mellom å bli fanger bak jernteppet, eller å flykte til ukjent beiteland, valgte deres eldste, Jaakko Sverloff det siste. I dag er hans etterkommerne bosatt i finsk Lappland. Beitene og vannene på finsk side kunne imidlertid aldri erstatte Suenjels gavmilde skoger.

136a.jpg (32364 bytes)

Ved bredden av Koallan-javr kommer vi til en lysning med tydelig spor etter gammel kultureng. I følge etnografen Karl Nicul var dette et av suenjel-samenes sommerbosteder.

På vår veg innover i ødemarka passerer vi den fiskerike sjøen Koallan. Her er det ikke bare piggtråd og beltevognspor som minner om mennesker. Ved bredden kommer vi til en lysning med tydelige spor etter gammel kultureng. Når vi kommer nærmer kan vi ane risset av en natursteinsmur. Et gammelt fjøs? Bort i skogkanten er det rester etter en litt større tømmerkoie. Og nede mot sjøen kan vi ane spor etter en liten en tømmerbygning. En badstu? I følge vår vegviser er dette et finsk rydningsbruk fra 1920- og 30-tallet. Men hva vet vel han om historien til dette landet, som i Sovjettiden startet først i 1945 da bolsjevikene fikk herredømme over området? For han er det neppe stor forskjell på samer og finner.

At det nettopp var Suenjelfolket som hadde en av sine boplasser her skulle jeg imidlertid få bekreftet da jeg kom over et av kartene til den finske etnografen Karl Nicul, som tilbrakte mye tid sammen med suenjelfolket på 1930-tallet. På et av hans kart er det avtegnet en boplass nettopp her ved Koallanjavr, brukt som vår- og sommerbosted på de årlige vandringene langs Lottas, eller Luhtojokhas øvre løp, og rundt de fiskerike sjøene Koallan, Vuen og Kiapnes. En tidlig høstdag i 1944 etter at Mannerheim hadde akseptert Stalins fredsbetingelser, var dagene talte for Suenjel. Da det lille veidefolket fulgte de finske soldatenes retrett, skjønte de neppe følgene av flukten. Men landet skulle for alltid være tapt for reindriftsfolket.

I følge vår vegviser har det ganske nylig vært en eldre mann her. Han satt en hel dag ved den gamle boplassen og bare stirret ut i sjøen før han dro tilbake. Men det har også vært andre her. Tidligere passerte vi en gammel skyttergrav og noe piggtråd, og ved dem et kors; for nytt til å være fra krigen. Kanskje er det noen av etterkommerne til en av de falne fra fortsettelseskrigen som endelig har kunnet trenge inn i ingenmannslandet for å lete etter spor. Da forsøket på å ta området tilbake etter fortsettelseskrigen mislyktes, så var landet for alltid tapt for Finnene - og for Suenjelfolket. Etter grensedragingen i 1944 ble landet liggende i den Sovjetiske militære grense-sonen. Området ble da ikke bare stengt for finner og samer, men også for russere som ikke hadde høyeste sikkerhetsklarering. Det skulle være en buffer mot de umettelige imperialistene i vest.

Ettermiddagssola speiler seg i Koallanjavr. Irina er allerede kommet ombord i den lille basken til vår vegviser Sasja Danilovskij. Han har nylig dratt i gang den to-hesters sjaika’en som skal skyve oss over innsjøen, og forsiktig skyver jeg båten utpå. Vi er kommet til midten av oktober; naturen forbereder seg på vinteren og trekkfuglene er dratt mot sør. Likevel kan vi skue et svanepar med to grå unger som majestetisk glir over vannet. Også bjørka har forberedt seg ved å trekke næringen til bake til sine røtter og la bladene falle til bakken. Det er tiden etter løvfall - ødemarksjegerens tid. I gamle tider var det først nå viddas veidemenn tok fram den langløpede hagla for å høstet av naturens overskudd eller at taigajegeren tok rifla ned fra veggen.

Sasja Danilovskij er neppe det vi i tidligere tider ville ha betegnet som en ødemarksjeger. Til det er han for påvirket av det nye Russlands kommersielle karusell. Men han besitter nettopp de egenskapene som den gamle ødemarksjegeren hadde. Det er den sultne jegerens teknikk, foredlet gjennom mangfoldige generasjoner av de som kun hadde jakten å leve av. Han kan gå dagevis alene i skogen, lese naturen som en åpen bok, snike seg inn på byttet og avslutte jakten med et velplassert skudd over hodet på hans to sibirske laikaer, Rada og Inga. Sammen er de en reinkarnasjon av fortiden. For de som ikke kjenner jaktformen med skjellende hund, kan det være verdt å si noen ord om den. I tidligere tider var dette også den norske jaktformen, noe vår buhund vitner om. Jakt med stående fuglehund, den "edleste" av de kontinentale jaktformer, hvor viltet skulle få en sjanse før det ble felt med et elegant fluktskudd, gjorde vår egen jakt og vår egen hund til noe mindreverdig, nærmest skittent og umoralskt. Du skulle ikke skyte på sittende fugl, het det. At flukt skudd er ensbetydende med skadeskyting, ble det ikke snakket om. Her var det ikke dine evner som jeger, men heller evnene som skytter, som telte. Jaktguden Tapio og den gamle ødemarkskulturen ble hengitt til en stille død. I vårt naboland Finland lever denne jaktformen imidlertid i beste velgående. Der er den finske laikautgaven; finsk spets, nasjonalhund.

Jaktformen kan på mange måter sammenliknes med toppjakt, og opprinnelig ble den utført med kulevåpen og før det pil og bue. Jakten foregår ved at hunden søker fritt i terrenget foran jegeren. Den skal på eget initiativ ta opp fugl som beiter på bakken. Fuglen vil da ta til vingene og oftest sette seg i et tre ikke langt unna. Hunden skal da finne fuglen igjen, og oppholde den med jevn los til jegeren er på skuddhold. Det samme skal skje hvis hunden går på fugl som allerede sitter i treet. Noe av klu'et i denne jakta er at hunden klarer å få fuglen til å bli sittende - noe en god hund klarer. Jegeren på sin side vil følge hundens anvisning og forsøke så lydløst som mulig å komme inn på byttet. Selve skuddet er bare en naturlig avslutning på jakten.

 

Da sola nærmer seg horisonten i vest, stevner den lille båten mot land på sydsiden av Koallanjavr. Vi skal forsere et lite høydedrag for så å komme ned til Vuenjavr, den mektige innsjøen ved foten av fjellpartiet med samme navn. Her ligger skogskoia til Sasja. Koie er kanskje ikke den rette betegnelsen, det er en liten plankehytte med en stor ovn og varm ødemarkssjel. Etter en rask middag er det tid for å sette garn. Vuenjavr er stinn av feit fisk; sik, ørret, gjedde og harr. Sasja finner fram garnsekkene og hiver dem på ryggen. Det er tre hundre meter å gå. Etter bare tre meter stopper han. Hva er galt? Jeg får raskt svaret da han peker på hytteveggen og nikker mot hagla. Jeg har selvfølgelig glemt å ta med børsa, noe som kan være skjebnesvangert. Her går man ingensteds uten hagle. Sasja finner fram noen patroner merket "00" og ber meg lade. På mitt naive spørsmål om hva de inneholder, får jeg bare svaret dostatotsjno - nok.

Ved bredden finner Sasja fram en gummibåt, vel forvart under ei gammel furu. Den blir etterfylt med luft og satt på vannet. Landtauet til garnet blir omhyggelig festet ovenfor den sivdekte bredden etter at stein som skal sikre at garnene ikke driver av, er gjort klare. Og idet tussmørket kommer snikende sammen med lett kveldsskodde, skyves båten fra land. Jeg er blitt plassert forut; som roer med oppgave å holde den lette farkosten mot bølgene. Tre 25-meters garn blir festet i lenke og satt utover i sjøen. Og så er det bare å vente. En ventetid vi tilbringer i hytta på bredden av Vuen, mens kraftige furukubber spraker i den hjemmesveisede ovnen, og høstvinden sliter i de falmede plankeveggene. På bordet står tre kopper med godt sukret, rykende varm te, sammen med brunt brød og en kraftig kalbasa - pølse.

Det er en klar, kald morgen. Et typisk høstdag i nord, hvor en kan føle den litt vemodige høstlufta, som forteller at nok et år er på hell. Idet sola rinner over furutoppene i øst, er vi i båten. Garnene skal røktes slik at de på nytt kan fiske. Og fangsten lar ikke vente på seg. Gjedde, harr og en enslig ørret. Men hovedsakelig sik. Ikke slik småfisk en vanligvis får i Finnmark, men digre beist; den største på om lag tre kilo. I Finnmark er, nest etter laks, ørret og røye de mest ettertraktede fiskene. Idet russiske nord er det siken. Selv om den hører til samme familie, så er denne sølvblanke fisken med de kraftige skjellene ganske annerledes enn laks og ørret. I motsetning til dem er den hvit i kjøttet, og i mange vatn i Norge runder den sjelden kiloet. De feite ruggene vi treffer på i de grunne sjøene i den nordrussiske taigaen, er av en helt annen størrelse, og fisker på opp til fire kilo er ikke uvanlig.

Gjøing forut. Endelig ordentlig los? Rada har vært noe usikker den første timen i dag, men den taktfaste skjellinga vi nå hører er ikke til å ta feil av. Det er såvidt lysnet av dag denne andre dagen, og vi er ute i terrenget med håp om bedre resultat enn gårdsdagen, som bare gav en orrfugl. I løpet av natten har været slått skikkelig om. Det blåser kraftig, og det er lett regn i lufta. Vi sto grytidlig opp, garn fikk være garn. Frokosten, bestående av rugbrød, pølse, agurk og svart kaffe, ble raskt inntatt. Grove skudd ble puttet i kammeret. Uværet minner oss om at polarvinteren ikke er så langt unna. Tross vind og vanskelige jaktforhold er vi ute i skogen i god tid før soloppgang. I dag skal gammaltiuren lures. Hundene har allerede hatt en blindlos, samt et par tilfeller av "tilfeldig" gjøing. Jeg har nesten begynt å avskrive jaktdagen på grunn av vinden. Men nå har Rada tydeligvis klart å følge opp fuglen, fått kontakt og fått "festet" den i treet. Skjellinga fortsetter - og øker i intensitet. Også Inga følger på. Dette må være ekte saker. På lydløse bein sniker Sasja seg inn mot fuglen. Jeg følger på med geværet over skuldra og kameraet i ferdigstilling. Skjellinga øker i intensitet, neppe tvil om at fuglen "har festet seg i veden" slik de gamle jegerne ville ha uttrykt seg. Det er vanskelig å bedømme avstanden i den tette skogen.

Sasja har fått øyekontakt med hundene. Dels dansende rundt, og dels på to bein opp imot en trelegg. Hissig, for hissig til å være helt etter boka. Forsiktig fortsetter Sasja forbi en furu som hindrer sikten til treet som er gjenstanden for hundenes los. Han saumfarer toppen. Samtidig følger han hundenes blikk. Og der, høyt oppe i baret sitter den; taigaens ukronede konge. Hundene og tiuren er opptatt av hverandre; så opptatt at Sasja har klart å komme på haglehold uten å vekke tiurens interesse i særlig grad. Som i sakte kino ser jeg at han løfter geværet i høy ferdigstilling mens han beveger seg de siste meterne, og på omlag tretti meters hold legges børsa an. - Pang! Fuglen letter så vidt, men skudd nummer to setter en effektiv stopper for videre flukt, og den går rett i bakken.

En perfekt jobb fra jeger og hund. Sasja kutter føttene av tiuren og lar hver av hundene få sin klo. Det er ødemarksjegerens måte å takke hundene for god innsats. En velvoksen tiur blir puttet i sekken. Når Sasja henger børsa over skuldra får han meg til å tenke på den tidløse jakta som til alle tider har foregått her nord. Vel har buen blitt byttet med gevær, og skinnklær med lettere tekstiler. Men mannen og hunden er den samme. De russiske taigajegernes evne til å lese naturen, og ved egen kunnskap og erfaring overliste viltet, står så uendelig mye nærmere den opprinnelige jaktformen enn de anglo-inspirerte sportsjegerne vi finner i vårt eget land.

I over et halvt sekel har jeg brukt høstdager å vandre på gjengrodde stier langt inne i denne ødemarka. Den brede ryggtavla, hagla og spisshundene til Sasja Danilovskij fører tankene tilbake til min første kryssing av denne grensa; det tidligere jernteppet som i om lag 70 år gjorde Øst-Finnmark til en endestasjon. Det var en mørk februarkveld i 1990. Bussene var den første overraskelsen. Var det mulig å reise 30 kilometer i disse førkrigsmodellene av noen farkoster som stinket av dårlig raffinert bensin og manglet det mest elementære vedlikeholdet? Senere ble jeg vant til slike kjøretøy, og selv om de neppe er annerledes i dag må jeg ta meg i at jeg knapt reagerer på en slik standard.

Dernest var det toll- og grensepolitistasjonen som ikke var mer enn en oppvarmet brakke. Et par år senere ble den flyttet 20 kilometer fra grensa til nye tidsmessige bygninger. Men funksjonærene ble neppe mer tidsmessige, bortsett fra soldatene; de stramme guttene med Kalasjnikov'er på ryggen og reglementære grensevakt-uniformer gled gradvis over i å bli halvuniformerte slusker uten våpen, som uten hemninger bommet røyk. Det som likevel gjorde sterkest inntrykk var de rykende pipene og den sorte snøen vi såvidt fikk et glimt av på jernbane-stasjonen før vi ble lastet opp i toget som brukte 8 timer på de 180 kilometerne til Murmansk.

Grensepasseringen var også forbundet med et snev av usikkerhet. Særlig da vi ankom grensepasseringen med jaktvåpen. Ville dette gå bra? Og vi fikk etter hvert flere eksempler på at det tok tid. At vi måtte vente 24 timer i Nikel i påvente av et nytt stempel, eller at vår guide måtte reise etter oss for å få med våpnene. Men stort sett gikk det greit. Og det var greit å være nordmann. Russerne som passerte ble gjerne kontrollert langt grundigere, både av norske og russiske tollere. Også møtet med folket innenfor grensen gjorde inntrykk. Vennligheten og gjestfriheten. Og villmarka. Slike jegere og skoggangsmenn vi kunne møte på mine første reiser, er nå en utdøende rase. De som behersker jaktkunsten, er nå forsvunnet i kapitaljungelen. Danilovskij er således et hederlig unntak.

Uværet er blitt heftigere. Selv om de århundregamle furutrærne tar av for de verste vindkastene, så er vindstyrken langs innsjøen og på de åpne myrene oppimot storm styrke. Og gjennom lufta pisker et vannrett regn på grensen til snø. Det er nok vinteren som jager inn fra Ishavet, over tundraen, langs sjøene for å løye litt før den kommer inn i de dype skogene.

Vi kan ikke vente lengre. Bølgene på Koallanjavr er allerede for kraftige for Sasjas lille jolle, så vi må ta til beins langs de myrkledte breddene rundt den digre sjøen. Et par timer senere, våte og svette, etter å ha krysset utallige myrer og elver, nærmer vi oss hogstfeltet hvor bilen står parkert. Og når vi laster opp i bilen, er det med en forvisning om at Suenjels skoger fortsatt eksisterer - om enn hvor lenge. Samfunnets utvikling har imidlertid gjort landet like utilgjenngelig for Jaakko Sverloffs etterkommere som det ble for ham under den kalde krigen, til tross for at jernteppet er borte. I stedet ser vi både russiske og utenlandske hogstmaskiner trenge seg inn i området; også norske - Norsk Hydro har nylig overtatt et sagbruk i Verkhnetulomskij.

Vi forlater Suenjels skoger den lange vegen fra Lotta via Murmansk til grensen. På en måte med vemod - en epoke er over. Ikke bare på grunn av den sitrende spenningen vi hadde da vi krysset grensa de første gangene. Nå trues ødemarka igjen med desimering; med norske myndigheters støtte. De skal nå bidra med å finansiere den omdiskuterte Preritsjnyj-vegen, som vil ta bein kurs fra Nikel mot Suenjels skoger. Vi får håpe at våre myndigheter er klar over at de med dette er med på å bygge en veg gjennom en av Europas siste ødemarker, men også gjennom historisk grunn for østsamene. Samtidig har de falt i kne for russiske myndigheter som ved å nekte kjøring tre dager i uka på Petsjengavegen, har fått Norge til å betale for at tømmerbiler kan ta seg inn i Suenjel. Og for nordmenn på veg til Murmansk blir vegen ikke kortere.

Det er også andre tegn på at en epoke er over. De første årene med åpen grense, og med entusiasme og inspirasjon er blitt moderert. De som ved inngangen til 1990-tallet ble inspirert til å arbeide for større kontakt og åpenhet over den tidligere jernteppet og samtidig trodde at perestrojka og glasnost skulle gjøre det enklere å krysse grensa har blitt skuffet. Det er ikke blitt lettere å få visum. Fortsatt må en ha invitasjon hver gang en skal krysse grensa. Det samme gjelder for de som kommer fra den andre siden. En rekke av de gamle holdningene eksisterer fortsatt - og er kanskje blitt forsterket. På begge sidene av grensa. Holdninger fra tiden med piggtråd og jernteppe.

Måtte framtiden, tross diplomatiske forviklinger og spill bak kulissene, gi folket i nord muligheter til å utvikle de fredelige forbindelsene, slik at militær spenning, mistenksomhet og gamle holdninger en gang for alle kan gravlegges, og at vi i framtiden kan få tilbake den sameksistens som preget grensesamfunnet før storpolitikken fikk styre vår hverdag.

Gratis nyhetsbrev

Din E-post adresse

Søkeskjema

.

Tips en bekjent om denne siden

  Ditt navn
  E-post adr. til mottaker
 

Hjem Tilbake Next Øyvind Ravna
Norway

 +47 97 18 67 06